Torpedo G7a(TI)

[Natter]

Standardtorpedo for den tyske kriegsmarine under 2. verdenskrig - benyttet fra ubåter og overflateskip samt landfaste torpedobatterier (først og fremst i Norge).
Design basert på bla. G7v fra første verdenskrig.
Relativt komplisert og kostbar i produksjon. Ikke videreutviklet i noe grad under krigen, hvor den elektriske varianten G7e ble prioritert. G7e var av et enklere design og betydelig billigere i produksjon. Den hadde også en taktisk fordel ift. G7a ved at den var mer stillegående, og ikke etterlot seg en like tydelig og avslørende boblebane.

Hoveddata - G7a:
• Type: Standard, rettløpende torpedo
• Design: Ca. 1930
• Operativ tjeneste, Kriegsmarine: 1938-1945
• Lengde (krigstorpedo): 7,163m
• Diameter: 21" / 53,34cm
• Vekt (krigstorpedo): 1530kg
• Sprengladning, krigshode: Ca. 280kg Hexit
• Tennladning (Pi-1): 300g Pentritt
• Minste anslagvinkel for detonasjon (Pi-1): 16 grader
• Hastighet: 30 knop ("Weitschuß"), 40knop ("Nahschuß") og 44 knop ("Schnellschuß")*
• Dybdeinstilling: 1-12m
• Sikringsdistanser (Pi-1): 150m, 250m og 300m
• Fremdriftssystem: 4-sylindret dampmaskin (overopphetet damp og trykkluft)
• Drivstoff: Dekalin (parafin)
• Ytelse, maskin: 110Hk (30kn), 250Hk (40kn) og 350Hk (44kn)
• Maks rekkevidde: 12500m (30kn), 8000m (40kn) og 6000m (44kn)
• Luftbeholder: 676l (200kg/cm2)
• Vannkammer: 57l
• Drivstoffbeholder: 14,5l
• Oljebeholder (maskin): 6,5l
• Sidestyring: Trykkluftdrevet gyroskop, "GA VIII" (alternativt med hhv. FAT** eller LUT apparat***)
• Dybdestyring: Hydrostatisk dybdeapparat med pendelvekt

* 44 knop var kun tiltenkt bruk fra S-Boote, dog viste det seg at denne hastigheten ofte medførte motorhavari grunnet den store belastningen, og ble derfor lite brukt i praksis
** FAT = Federapparat eller Flächenabsuchender Torpedo: Mekanikk som endret torpedoens kurs i et søkemønster (180 graders tørn) med parallelle kurslinjer i en utstrekning på 800 eller 1600m (anvendt primært mot konvoier, for å øke sjansen for treff på et fartøy ved bom på primærmål).
*** LUT = Lageunabhängiger Torpedo: Videreutvikling av FAT som også forvinklet torpedoen til en gitt kurs, uavhengig av utskytningskurs (medførte at f.eks. en ubåt ikke trengte å posisjonere seg optimalt før skudd), samt hadde mer komplekse søkemønstre.


G7a ble brukt med ulike typer krigshode ("gefechtskopf") og tennapparat ("tennpistole").

For øvelsesskudd fantes det to varianter av "blåsehode" ("übungskopf", type 1210 og 1215). Dette var fyllt med vann som ble blåst ut når torpedoen hadde gått ut sin innstilte distanse, og som dermed ga tilstrekkelig oppdrift til at torpedoen kunne fiskes og bringes til land.

Materialbruk endret seg ila. produksjonen i tråd med redusert tilgang på råmateriale: Krigshodet først produsert i bronse, senere i stål. Tilsvarende erstattet også stål messingen som opprinnelig var brukt i fremstilling av propeller, plugger etc. Halestykket (finner, rorkryss og ror) var også plettert med nikkel på tidligere torpedoer (mener det skal stå minst en slik et sted her i landet, og den er altså ikke forkrommet).


Kilder:
• Egen hukommelse (med dertil "troverdighetsgrad"...)
• Diverse nettsider (bla. Wikipedia og Facebook-gruppe for Korshamn fort)
• "Die Torpedos der deutschen U-Boote" (Eberhard Rössler, 2005)

[Natter]

Noen bilder (G7a og T1 mod 1):

[Natter]

Diverse tegninger og deler:

[Natter]

G7a som krigsbytte ble benyttet etter krigen av bla. Danmark og Norge under navnet T1 (og evt. varianter avh. av utførte endringer/ modifikasjoner).

I Norge ble torpedoen modifisert flere ganger: Først med enkel trådstyring ("T1 mod 1"), hvor gyroskopet ble utstyrt med en elektrisk stepmotor som kunne flytte referansepunktet på bakgrunn av mottatte elektriske pulser fra styringsenhet på skytende fartøy eller batteri. Det ble satt inn en batteriboks (inneholdt batterier + enkel elektronikk for mottak av styrepulser og kontroll av stepmotor), og det ble laget et kammer for trådspole i gyroskoprommet, dekket av et glassfiberdeksel. Et rør for utspoling av tråd ble montert fra trådspolekammeret langs øvre vertikalfinne, og det ble montert en holder for synkelodd på eksosporten bak propellene. To trådspoler var tilgjengelige med hhv. 6 og 12km tråd.
Tråden var en enkel isolert kobberleder (ca 1mm). Sjøen ble brukt som retur/ jord.
Batteriboksen ble på et tidspunkt modifisert med ny elektronikk (første generasjon hadde en feil som i visse situasjoner førte til feil kurs).

Rundt 1988 ble elektronikken på nytt byttet ut, og det ble slutt på bruken av løse AA-tørrbatterier (erstattet med en kompakt batteripakke med sammensveisede celler). Denne modifiseringen medførte også nytt test- og måleutstyr for batteriboks og gyroskop. Samtidig kom det en ny banelyslampe og en elektronisk peilesender for montering i øvingshodet, med tilhørende testutrustning.

Siste modifikasjon kom med "IDA-systemet" (nye torpedobatterier til Kystartilleriet), hvor batteriboksen ble byttet ut med helt ny elektronikk: Denne var computerbasert med toveis datakommunikasjon mellom torpedo og ildledningssystem, hvor målets posisjon ble oppdatert, og torpedoen meldte tilbake sin "målte" hastighet. Datastyringen muliggjorde også implementering av et automatisk søkemønster som ble initisert ved evt. trådbrudd (batteriboksen ble utstyrt med en sk. "krigsplugg" som måtte settes i før krigsskudd, for å hindre at søkemønsteret skulle initialseres ved målpassering i fredstid).
Torpedoen fikk også montert en sensor på drivaksling for å kunne beregne en mer nøyaktig hastighet (tidligere baserte man seg på tilgjengelige data fra innskyting av torpedoene ved Tronvik torpedostasjon i årene etter krigen. og evt. erfaringslogger fra øvelsesskytinger over tid).
Den siste "IDA-modifiseringen" var nye styreknaster, tilpasset det nye avfyringssystemet (ramper og undervannsutskyting kontra trykkluft/kardusavfyring fra overflaterør).

IDA-prosjektet hadde også en opsjon på et overvåkningsystem (hydrofonnett) i skytefeltet for å kunne posisjonere torpedoen nøyaktig, men dette ble aldri realisert.

Til tross for flere store og små endringer, ble betegnelsen T1 mod 1 beholdt hele levetiden.

Krigshodet ble på et tidspunkt etter krigen omlaborert med ca. 275kg Tritonal (85% TNT, 15% aluminiumspulver).

[Natter]

Litt info om torpedoens konstruksjon og deler (EDIT: Har byttet ut fire bilder hvor det var feil i tekst, så rekkefølgen er ikke helt riktig lengre...).

[Natter]

Sånn, det tror jeg er det meste jeg klarer å hoste opp akkurat nå (rimelig fornøyd mtp. at 99% er rett ut av hodet). Om noen er interessert i nærmere beskrivelse av konstruksjon og virkemåte, er det bare å spørre.


EDIT:
Ser det har sneket seg inn et par skrivefeil i "bildetekstene", men det må man vel regne med når man har hastverk...
Det slo meg også nå at "karbamid" antagelig ikke er riktig navn på markeringsstoffet som ble brukt i blåsehodet... (mistenker at det er noe som har festet seg etter utallige - ufrivillige - TV-reklamer får ymse kremer..? Farlig med slik hjernevask kombinert med en sviktende hukommelse ). Håper det kan ramle på plass etter hvert, og da skal jeg rette opp evt. andre småfeil.

[AndersHJ]

Kjempemessig Takk for at du tok alt arbeidet med å kommentere alle bildene på en flott og instruktiv måte.

[lilje]

Veldig interessant! Jeg har et par spørsmål:

Hvor mange slike ble overtatt av Norge og brukt av henholdsvis Marinen og Kystartilleriet?

Jeg har jo sett at moderne torpedoer ideelt detonerer under bunnen av skipet og "brekker kjølen" på skipet med store krefter først opp, så ned og så opp igjen (som man kan se her, her og her. G7a ser ut til å være beregnet på å detonere i skipssiden i stedet. Ble de i norsk tjeneste bygget om til å detonere under skipets bunn?

[AndersHJ]

Jeg har jo sett at moderne torpedoer ideelt detonerer under bunnen av skipet og "brekker kjølen" på skipet med store krefter først opp, så ned og så opp igjen (som man kan se her, her og her. G7a ser ut til å være beregnet på å detonere i skipssiden i stedet. Ble de i norsk tjeneste bygget om til å detonere under skipets bunn?

Det er bilde av Pi-2 tennapparat over, i tillegg til anslag som Pi-1 har den også magnetisk for detonasjon under skipet. Tyskerene som alle andre nasjoner hadde litt trøbbel med torpedoer generelt og Pi-2 spesielt i begynnelsen av krigen. De greide imidlertid å korrigere problemene på 6 mnd. (Ref The Norwegian Torpedo Incident) Til sammenligning bruke USA 22 måneder på å løse problemet.
http://www.uboataces.com/articles-woode ... does.shtml

[Natter]

Veldig interessant! Jeg har et par spørsmål:
Hvor mange slike ble overtatt av Norge og brukt av henholdsvis Marinen og Kystartilleriet?

Tyskerne etterlot seg ca. 1200 torpedoer i Norge etter krigen (av forskjellige typer, dog flest G7). Av disse ble ca. 500 tatt inn i Sjøforsvarets beholdning. Vet at vi også fikk noen fra Danmark som jeg formoder inngår i dette tallet (mulig bytte mot G7e, som danskene benyttet en del av?).
Torpedoen var i bruk på MTB (Tjeld, Snøgg og Hauk-klasser), UVB (Kobben-klasse) + torpedobatteriene. Det var også en viss lagerbeholdning for beredskap og rotasjon (vedlikehold) på verkstedene ved Haakonsvern, Ramsund (Biscaya), Olavsvern og Karljohansvern (Østøya) - usikker på om det var noe i Marvika.
I en krigssituasjon var det nok ikke planlagt med mye etterfylling av krigslast - i alle fall for torpedobatteriene (hvis Fi trengte så dypt inn at batteriene kom i kamp var det nok snakk om "nest siste (eller siste) skanse"...).

I tillegg til de torpedoene som ble modifisert til T1 mod 1, hadde vi for øvrig også et antall standard G7a/T1, som primært ble benyttet til skarpe skudd fra fartøyene opp gjennom årene (i nord skjøt man i en karakteristisk loddrett fjellvegg ved Skarberget i Tysfjord, det var også et tilsvarende område i sør - mener det var i nærheten av Kristiansand, men husker ikke nøyaktig). Disse øvelsene ble for øvrig betegnet "Whitehead skyting".

Jeg har jo sett at moderne torpedoer ideelt detonerer under bunnen av skipet og "brekker kjølen" på skipet med store krefter

Det er korrekt - detonasjonen skaper en stor gassboble som først løfter fartøyet for deretter å skape et "tomrom" under som sørger for å "knekke" det. Sjokkbølgen vil naturligvis også bidra til å slå i stykker inventar, slå akslinger løse/ skjeve osv.

G7a ser ut til å være beregnet på å detonere i skipssiden i stedet. Ble de i norsk tjeneste bygget om til å detonere under skipets bunn?

Det tviler jeg sterkt på, uten at jeg skal være for skråsikker på hva som skjedde i de første 10-årene etter krigen. Iflg. de kilder jeg har sett, så var induksjonsapparatene primært benyttet på G7e-variantene. Jeg har i alle fall ikke sett krigshoder med større "lommer" enn til Pi-1. Påliteligheten til WW2-elektronikk var også rimelig lav sammenlignet med mekanikken (som til gjengjeld var overtruffen: Torpedoen fungerte tilnærmet like bra ved tidspunkt for utfasing ca 2000 som den gjorde da den var ny 60 år tidligere, og det med bruk som var hinsides "levealderen" de ble konstruert for...).

For øvrig: Når man vurderer effektiviteten til våpenet (som naturligvis ikke kan sammenlignes på generelt grunnlag med nyere torpedoer som f.eks. TP-617/613), må man også ta i betraktning den taktiske anvendelsen: Ikke alle fartøy var definerte torpedomål - kun sk. "High Value Targets", dvs. store og relativt saktegående transportskip med begrenset evne til å manøvrere i trange fjorder. Torpedoen ville uansett besørge stor skade i skroget, og sette det ut av spill selv om det ikke sank umiddelbart.

EDIT: Har korrigert svaret ovenfor med riktig antall torpedoer...

[AndersHJ]

Noen spørsmål, driver å videreforedler 3D modellen etter nye tegninger.

Hva er forskjellen på øvingshode 1210 og 1215 bortsett fra luft tankene?
Hvilken funksjon hadde vannplatene?
Oppå er det hane og under en rørsikring hvilken funksjon hadde disse?

[Natter]

Hva er forskjellen på øvingshode 1210 og 1215 bortsett fra luft tankene?

Vanskelig å svare på eksakt, siden jeg ikke har sett ett hode av type 1210 (de norske hodene var basert på 1215, men i stor grad nyproduserte - i alle fall de senere år av levetiden). De fungerte dog rimelig likt, men ut fra tegningene ser man at de hadde noe forskjellig mekanisme for trykksetting og utslipp av vannet i hodet.

Hvilken funksjon hadde vannplatene?

Torpedoen hadde flere vannplater, men vannplatene i hodets blåsemekanisme styrte blåsefunksjonen (dvs. sørget for at hodet ble tømt for vann ved endt løp):
Blåsemekanismen fungerte som en ventil mellom luftflaskene (trykksatt til 105 kg/cm2 om jeg ikke husker feil) og vannkammeret (125l vann). Vannplatene styrte ventilen: I fremre (spent) posisjon var ventilen lukket, det samme i bakre. I fremre (fri) posisjon var ventilen åpen. Når ventilene var åpne kunne luften passere fra trykkluftflaskene, via oljebeholderen (ca. 3dl).
Platene ble ved klargjøring spent i fremre stilling av en låseknast. Når torpedoen traff vannet og kom opp i en hastighet av ca. 10kn, ble platene frigjort av vannpresset og presset i bakre stilling. Ventilen var mao. fremdeles lukket. Når hastigheten sank under ca. 10kn (dvs. etter at maskinen hadde stanset ved utløpt distanse), ble platene presset frem av fjærene, hvorpå ventilene åpnet og trykkluften ble sluppet inn i vannkammeret. Når trykket i kammeret økte, åpnet utblåsningsventilen, og vannet ble presset ut. Når hodet var tomt for vann hadde torpedoen positiv oppdrift, og ble flytende vertikalt med fremdelen av hodet over vannflaten.

Luftpassasjen i ventilene var svært trang, og fordi luften fra trykkflaskene først måtte trykke gjennom oljen i oljebeholderen oppsto det et par sekunders forsinkelse før vannet faktisk begynte å tømmes fra hodet. Denne innretningen sikret at hodet ikke blåste hvis torpedoen "vaket" - dvs. kom opp i overflaten et kort øyeblikk (ikke uvanlig rett etter utskytning, før maskinen hadde full kraft, og dybderorene begynte å ta effekt). Hvis hodet ble tømt for vann da, ville ikke torpedoen klare å komme ned på dybde og gå hele løpet i overflaten (kritisk ved øvelsesskudd mot "levende" mål, dvs. målfartøy). Dette hendte jo av og til grunnet forskjellige feil, og var da også en viktig årsak til at man alltid (dvs. stort sett - i alle fall ved skyting fra torpedobatteri) hadde følgefly, eller helst helikopter, for å tracke torpedoløpet og melde tilbake slik at man kunne styre torpedo på sikker kurs, og/eller målfartøy i sikker posisjon.

Oppå er det hane og under en rørsikring hvilken funksjon hadde disse?

Hanen var "starteren" for torpedoen. Den ble trukket tilbake av en knast (hanespenner) i røret når torpedoen ble skutt ut. Hanen opererte starteventilen i gruppen, slik at trykkluft ble sluppet på høytrykksregulator (og derfra til de resten av regulatorene og maskineriet) og som starteluft til gyroskopet (denne ble stengt av et impulsstempel styrt av trykket i gyroskopets ekspansjonskammer etter 0,25s - tilstrekkelig til å spinne gyrohjulet opp i en hastighet på ca. 13500 omdr./min til å begynne med).
Hanen åpnet også ventilene for hhv. drivstoff, vann og smøreolje i fartsregulatoren.

Rørsikringen var en knast montert på vannplatens låsemekanisme, som tilsammen benevnes retardasjonsapparat (merk: Nå snakker vi om en annen vannplate, ikke i hodet...). Den styrte en ventil som slapp trykkluft fra gyroskopets trykkregulator inn i ekspansjonskammeret til låsemekanismen.
Vannplaten var koblet til et stag som igjen styrte en sleide (ventil) i gruppens lavtrykksregualtor. Når torpedoen traff vannet, ble vannplaten presset bak, og trakk til staget slik at oljesleiden åpnet.
Låsemekanismen sørget for å trekke og holde vannplaten i bakre stilling (mao: vannplaten ble enten presset bak av vanntrykket, eller trukket tilbake av låsemekanismen - alt etter hva som skjedde først).
Rørsikringen hadde i utgangspunktet posisjon pekende akterover. Trykkluft fra gyroskopets trykkregulator ville forsøke å presse den fremover via et stempel og tannhjulsegment. Så lenge torpedoen befant seg i røret kunne ikke rørsikringen bevege seg, og da slapp heller ikke trykkluft inn i ekspansjonskammeret.
Så lenge oljesleiden i lavtrykksregualtoren var stengt, leverte ikke regulatoren fullt trykk.
Når rørsikringen kom klar av røret ble den presset fram, og åpnet for trykkluft inn i ekspansjonskammeret, som etter en liten forsinkelse trakk vannplaten tilbake (eller låste den hvis den allerede var presset tilbake av vannet). Vannplaten sørget for at sleiden i lavtrykksregulatoren åpnet for olje inn mellom øvre og nedre stempel i regulatoren, slik at denne leverte fullt trykk.

Hensikten med retardasjonsapparatet var mao å bremse maskinen, og sørge for at den ikke startet for fullt før torpedoen var ute av røret (primært for UVB-skudd), og/ eller i vannet (overflate utskytning).

Vet ikke om det var forståelig...?

[Natter]

Det slo meg også nå at "karbamid" antagelig ikke er riktig navn på markeringsstoffet som ble brukt i blåsehodet...

Uff - håpløs feil, men nå har jeg gravd frem riktig navn på dette: "Holmes lys". Jeg husker fremdeles ikke navnet på det aktuelle kjemikaliet (mulig det er "karbid", noe som i alle fall er i nærheten av første forsøk), men det kommer kanskje etter hvert... (skal rette opp bildene, men venter til jeg får oversikt over alle feilene... ).

[AndersHJ]

Takker, Natter du svarte på det jeg lurte på og mer til. Driver å prøver å tyde tegningene og tysken min kunne vært adskillig bedre en det den er

Sender du en epost adresse på pm kan jeg sende ny modell når den er vesentlig oppdatert. (Er for stor å sende som pm etterhvert med alle tegningene inni)

Du kunne kanskje lage en tråd for G7e også så har vi begge hovedgrupper.

[Natter]

Takker, Natter du svarte på det jeg lurte på og mer til. Driver å prøver å tyde tegningene og tysken min kunne vært adskillig bedre en det den er

Ikke bare meg da skjønner jeg...

Sender du en epost adresse på pm kan jeg sende ny modell når den er vesentlig oppdatert. (Er for stor å sende som pm etterhvert med alle tegningene inni)

Trodde du hadde den, men den kommer...

Du kunne kanskje lage en tråd for G7e også så har vi begge hovedgrupper.

Tja... den har jeg ikke personlig kjennskap/ erfaring fra, men med litt research så kan det jo tenkes at det går an å få snekret sammen noe... (fant faktisk en G7e på Haakonsvern i går ).