Re: Fu.SE Graakallen (Gråkallen, Trondheim)
Posted: 17 Dec 2012 21:24
Fant litt mer om Gråkollen, dette er fra 50 tallet men forklarer litt om hva som var der.
Gråkallen Radiostasjon sep 1952-jan 1953
Jeg hadde fått fast ansettelse som teknisk sersjant i Flyvåpenet 1 februar 1952, og hadde ansvaret for sambands/radioverkstedet på Kuhaugen. Den bekymringsløse periode som teknisk korporal var over, slutt var det på ”gratis” kledesbon, føde og opphold. Nu ventet den hårde virkelighet! Jeg ble senhøstes 1952 beordret som ansvarshavende ved Gråkallen radiostasjon etter sersjant Frank Larsens beordring til sambandsoffisersutdannelse i USA på ettersommeren 1952 og stasjonen hadde vært uten sjef fra da av. Det hadde i løpet av den tiden utviklet seg en noe fri livsstil der oppe (”utagerende festing” tror jeg uttrykket kronprins Haakon nyttet om sin fremtidige hustrus tidligere livsførsel), og jeg ble beordret opp dit for å stramme inn tøylene. Det var ti manns oppsetning fordelt på teknikere, vernepliktige sendevakter med utdannelse fra Luttvann og vanlige vernepliktige så som leirpersonell og kjøkkenpersonell mv. Samme dag som jeg ankom stasjonen fikk vi beskjed om at LK-sjefen oberst Manshaus hadde funnet det for godt å inspisere stasjonen den selvsamme dag. Gott im Himmel! Jeg raste rundt på de tre bygg som da omfattet stasjonen, aggregat/garasjebygget, sendestasjonbygget (nåværende adminbygg) og tømmerhytta (nåværende konferanserom og spiserom) for å redde stumpene.
Hos de menige mannskaper på tømmerhytta fant jeg en satsdunk i full flight, Lk-sjefen var bare minutter unna og det var ikke tid til å få dunken ut av bygningen. Snekkeren, vernepliktig, kom på at det var et kjellerrom der med nedgang i gulvet som nå var dekket av et nylagt gulvbelegg. Flytt køyene, vekk med belegget, ned med dunken, og ikke før var belegget og køyene på plass og gulvet vasket før bilen med LK-sjefen svingte inn på området. Reddet! Trodde jeg! Oberst Manshaus ble behørig vist omkring i sendestasjonen, så kom turen til tømmerhytta. Det gikk bra helt til obersten sånn helt ”out of the blue” mens han står rett over kjellerluken spør: -Er det noen kjeller i dette bygget? Beklager oberst, var mitt svar, -jeg er helt ny her så det vet jeg ikke. Hvorpå LK-sjefen tydelig irritert irettesatte meg: - Det er det første De må få rede på ved et nytt sted, sersjant Ellevseth! Nu vel.
Satsdunken ” went the way of all good Indians” ASAP, og jeg begynte på jobben med å få stasjonen tilbake til akseptabelt nivå. Å stå opp til fastsatt tid var noe vanskelig for mannskapene, men etter en par morgeners revelje fra Lugeren avfyrt ut av vinduet i menigrommet kom vi til enighet. Hvis de sto opp som fastsatt, slapp jeg å sløse ammo og de slapp dotter i ørene! Det skulle ha vært i dag!
Lille Gråkallen besto i 1952/53, som før anført, av tre bygninger, HF-sendestasjonen, en garasje / aggregatbygning , og tømmerhytta som var flyttet ned fra en tysk leir på Oppdal. Sendestasjonen var en ex-tysk trebygning med to sendemaster, en på hver side av bygget. Den ene var 49 meter høy og sto 50 meter fra huset, den andre 50 meter høy og sto 51 meter fra bygningen. Mellom mastene var spent en dobbelt foldet dipolantenne. Lengre nede mot Skistua var en rombeantenne som var rettet mot Berlin, ble det meg fortalt. I toppen av hver av mastene var det varsellys som skulle lyse konstant, gikk pærene måtte de skiftes snarest praktisk mulig.
Vi skulle da gå opp innvendig i mastene, men de hadde en innsnevring for hver tredje meter så vidt jeg husker, så vi gikk heller på utsiden for å spare tid. Ungdommelig overmot hadde vi i overflod på den tiden, når jeg ser en så høy mast nu er det meg ubegripelig at vi våget. Det gikk bra, ingen falt ned.
Vinterstid hendte det at dipolantennen iset ned, da måtte vi kople fra senderne og i stedet kople inn en tinetransformator. Under avising av antennene var det bare å holde seg innendørs til vi hørte det sluttet å falle is ned på sendestasjonstaket. I sendersalen som utgjorde omtrent to tredjedeler av det nåværende adminbygget sto senderne i en U med åpning mot inngangen, og kontrollkonsollet sto like innfor døren. Hele salen hadde parkettgulv, hel stav, og det gulvet ligger fortsatt under nåværende gulvbelegg i adminbygget.
I rett vinkel på sendebygget lå aggregat / garasjebygningen. Aggregatrommet har fortsatt samme funksjon, mens garasjedelen er ominnredet til snekkerverksted. I vinkelen mellom de to bygg var det brannbasseng lik det som var på Kuhaugen før det også ble fylt igjen, og i likhet med Gråkallen tatt i bruk som parkeringsplass. Utsprengingen av bunkeren på Store Gråkallen og utgraving/støping av grunnmurene for messe- og forlegningsbygg Lille Gråkallen var i full gang under min periode på stasjonen.
Som sagt, min oppgave var å få orden på gjengen, en til tider lite takknemlig jobb, men måtte gjennomføres tross ”Gråt og Tænders Gnidsel” når selvinnførte permisjonsregler og fantasifulle vaktlister ble inndratt.
Da jeg giftet meg i 1953 fikk vi en trykkoker i presang fra Gråkallgjengen, Etter de tradisjonelle lykkønskingsfraser sto det tilslutt på kortet:
”Du var da ålreit lell Din J….!” (forkortet utgave av hensyn til sarte lesere)
Den likte jeg, helt i stil med min humoristiske sans! Trøndere og nordlendinger sitt itj´ på ord´an, heldigvis.
Luftfartsverkets regionalsender var plassert på Gråkallen. Ansvaret for drift/vedlikehold ble ivaretatt av en sivil tekniker fra Luftfartsverket som bodde i andre etasje på sendestasjonen. Det var en meget hyggelig mann som nu og da tok seg ”ei blaute” men var ”fit for fight” neste dag.
En kald vinterdag hadde en katt forvillet seg ned i høyspentrommet, og der hadde den uheldigvis snust på utgangen fra 5000 volt høyspenttilførselen for SWB-8B HF- senderen. Dette med et for katten katastrofalt resultat, halve fjeset ble brent bort og pusekatten brukte der og da opp alle sine ni liv pluss eventuelle reserver. Den ble kastet rett ut i snøen for å bli fraktet bort senere.
Om kvelden samme dag kom et par av våre teknikere opp fra Skistua og kunne fortelle at nå var vår sivile teknikervenn dypt forskanset i Skistuas drikkevarer og hadde passert alle trafikale promillegrenser pluss litt til. Øyeblikkelig ble det etablert en hurtigarbeidende festkomité for å gi stakkaren en minneverdig ankomst til heimen.
Vi ventet spent på at han skulle komme, alle lys var slått av og der, langt på natt, kom han stavrende inn og krøp langsomt opp trappen til sin hybel i annen etasje som så mange ganger før. Men, – plutselig kom det fra øverst i trappen hjerteskjærende jammer/hyl som fra tusen sjeler i vånde, så trappen ned i to kjempesteg, deretter ” to indre og vekk me´n”!
Vi så ikke vår venn før to dager senere, han nevnte ikke episoden med et eneste ord mens jeg var stasjonert på Gråkallen og vi plaget ham ikke. Hva hadde skjedd?
På øverste trinn av trappen sto katteliket montert med en rød lyspære som belyste det nedenfra. Halve fjeset var jo svidd bort og der gliste udyret med nakne tenner omhyllet av intens røyklukt/svidd katteskinn. Når vår venn møysommelig hadde arbeidet seg opp trappen kom han så tilslutt ansikt til ansikt (halvt) med han ”Tykje Sjøl” på få centimeters avstand. Det kunne nok ha skremt vettet av noen og enhver selv med den nye promillegrensen.
Kilde: http://www.kogv-systemet.com/49522043
Gråkallen Radiostasjon sep 1952-jan 1953
Jeg hadde fått fast ansettelse som teknisk sersjant i Flyvåpenet 1 februar 1952, og hadde ansvaret for sambands/radioverkstedet på Kuhaugen. Den bekymringsløse periode som teknisk korporal var over, slutt var det på ”gratis” kledesbon, føde og opphold. Nu ventet den hårde virkelighet! Jeg ble senhøstes 1952 beordret som ansvarshavende ved Gråkallen radiostasjon etter sersjant Frank Larsens beordring til sambandsoffisersutdannelse i USA på ettersommeren 1952 og stasjonen hadde vært uten sjef fra da av. Det hadde i løpet av den tiden utviklet seg en noe fri livsstil der oppe (”utagerende festing” tror jeg uttrykket kronprins Haakon nyttet om sin fremtidige hustrus tidligere livsførsel), og jeg ble beordret opp dit for å stramme inn tøylene. Det var ti manns oppsetning fordelt på teknikere, vernepliktige sendevakter med utdannelse fra Luttvann og vanlige vernepliktige så som leirpersonell og kjøkkenpersonell mv. Samme dag som jeg ankom stasjonen fikk vi beskjed om at LK-sjefen oberst Manshaus hadde funnet det for godt å inspisere stasjonen den selvsamme dag. Gott im Himmel! Jeg raste rundt på de tre bygg som da omfattet stasjonen, aggregat/garasjebygget, sendestasjonbygget (nåværende adminbygg) og tømmerhytta (nåværende konferanserom og spiserom) for å redde stumpene.
Hos de menige mannskaper på tømmerhytta fant jeg en satsdunk i full flight, Lk-sjefen var bare minutter unna og det var ikke tid til å få dunken ut av bygningen. Snekkeren, vernepliktig, kom på at det var et kjellerrom der med nedgang i gulvet som nå var dekket av et nylagt gulvbelegg. Flytt køyene, vekk med belegget, ned med dunken, og ikke før var belegget og køyene på plass og gulvet vasket før bilen med LK-sjefen svingte inn på området. Reddet! Trodde jeg! Oberst Manshaus ble behørig vist omkring i sendestasjonen, så kom turen til tømmerhytta. Det gikk bra helt til obersten sånn helt ”out of the blue” mens han står rett over kjellerluken spør: -Er det noen kjeller i dette bygget? Beklager oberst, var mitt svar, -jeg er helt ny her så det vet jeg ikke. Hvorpå LK-sjefen tydelig irritert irettesatte meg: - Det er det første De må få rede på ved et nytt sted, sersjant Ellevseth! Nu vel.
Satsdunken ” went the way of all good Indians” ASAP, og jeg begynte på jobben med å få stasjonen tilbake til akseptabelt nivå. Å stå opp til fastsatt tid var noe vanskelig for mannskapene, men etter en par morgeners revelje fra Lugeren avfyrt ut av vinduet i menigrommet kom vi til enighet. Hvis de sto opp som fastsatt, slapp jeg å sløse ammo og de slapp dotter i ørene! Det skulle ha vært i dag!
Lille Gråkallen besto i 1952/53, som før anført, av tre bygninger, HF-sendestasjonen, en garasje / aggregatbygning , og tømmerhytta som var flyttet ned fra en tysk leir på Oppdal. Sendestasjonen var en ex-tysk trebygning med to sendemaster, en på hver side av bygget. Den ene var 49 meter høy og sto 50 meter fra huset, den andre 50 meter høy og sto 51 meter fra bygningen. Mellom mastene var spent en dobbelt foldet dipolantenne. Lengre nede mot Skistua var en rombeantenne som var rettet mot Berlin, ble det meg fortalt. I toppen av hver av mastene var det varsellys som skulle lyse konstant, gikk pærene måtte de skiftes snarest praktisk mulig.
Vi skulle da gå opp innvendig i mastene, men de hadde en innsnevring for hver tredje meter så vidt jeg husker, så vi gikk heller på utsiden for å spare tid. Ungdommelig overmot hadde vi i overflod på den tiden, når jeg ser en så høy mast nu er det meg ubegripelig at vi våget. Det gikk bra, ingen falt ned.
Vinterstid hendte det at dipolantennen iset ned, da måtte vi kople fra senderne og i stedet kople inn en tinetransformator. Under avising av antennene var det bare å holde seg innendørs til vi hørte det sluttet å falle is ned på sendestasjonstaket. I sendersalen som utgjorde omtrent to tredjedeler av det nåværende adminbygget sto senderne i en U med åpning mot inngangen, og kontrollkonsollet sto like innfor døren. Hele salen hadde parkettgulv, hel stav, og det gulvet ligger fortsatt under nåværende gulvbelegg i adminbygget.
I rett vinkel på sendebygget lå aggregat / garasjebygningen. Aggregatrommet har fortsatt samme funksjon, mens garasjedelen er ominnredet til snekkerverksted. I vinkelen mellom de to bygg var det brannbasseng lik det som var på Kuhaugen før det også ble fylt igjen, og i likhet med Gråkallen tatt i bruk som parkeringsplass. Utsprengingen av bunkeren på Store Gråkallen og utgraving/støping av grunnmurene for messe- og forlegningsbygg Lille Gråkallen var i full gang under min periode på stasjonen.
Som sagt, min oppgave var å få orden på gjengen, en til tider lite takknemlig jobb, men måtte gjennomføres tross ”Gråt og Tænders Gnidsel” når selvinnførte permisjonsregler og fantasifulle vaktlister ble inndratt.
Da jeg giftet meg i 1953 fikk vi en trykkoker i presang fra Gråkallgjengen, Etter de tradisjonelle lykkønskingsfraser sto det tilslutt på kortet:
”Du var da ålreit lell Din J….!” (forkortet utgave av hensyn til sarte lesere)
Den likte jeg, helt i stil med min humoristiske sans! Trøndere og nordlendinger sitt itj´ på ord´an, heldigvis.
Luftfartsverkets regionalsender var plassert på Gråkallen. Ansvaret for drift/vedlikehold ble ivaretatt av en sivil tekniker fra Luftfartsverket som bodde i andre etasje på sendestasjonen. Det var en meget hyggelig mann som nu og da tok seg ”ei blaute” men var ”fit for fight” neste dag.
En kald vinterdag hadde en katt forvillet seg ned i høyspentrommet, og der hadde den uheldigvis snust på utgangen fra 5000 volt høyspenttilførselen for SWB-8B HF- senderen. Dette med et for katten katastrofalt resultat, halve fjeset ble brent bort og pusekatten brukte der og da opp alle sine ni liv pluss eventuelle reserver. Den ble kastet rett ut i snøen for å bli fraktet bort senere.
Om kvelden samme dag kom et par av våre teknikere opp fra Skistua og kunne fortelle at nå var vår sivile teknikervenn dypt forskanset i Skistuas drikkevarer og hadde passert alle trafikale promillegrenser pluss litt til. Øyeblikkelig ble det etablert en hurtigarbeidende festkomité for å gi stakkaren en minneverdig ankomst til heimen.
Vi ventet spent på at han skulle komme, alle lys var slått av og der, langt på natt, kom han stavrende inn og krøp langsomt opp trappen til sin hybel i annen etasje som så mange ganger før. Men, – plutselig kom det fra øverst i trappen hjerteskjærende jammer/hyl som fra tusen sjeler i vånde, så trappen ned i to kjempesteg, deretter ” to indre og vekk me´n”!
Vi så ikke vår venn før to dager senere, han nevnte ikke episoden med et eneste ord mens jeg var stasjonert på Gråkallen og vi plaget ham ikke. Hva hadde skjedd?
På øverste trinn av trappen sto katteliket montert med en rød lyspære som belyste det nedenfra. Halve fjeset var jo svidd bort og der gliste udyret med nakne tenner omhyllet av intens røyklukt/svidd katteskinn. Når vår venn møysommelig hadde arbeidet seg opp trappen kom han så tilslutt ansikt til ansikt (halvt) med han ”Tykje Sjøl” på få centimeters avstand. Det kunne nok ha skremt vettet av noen og enhver selv med den nye promillegrensen.
Kilde: http://www.kogv-systemet.com/49522043