Forvaltningshierarkiet når det gjelder kulturminner er litt komplisert, men heldigvis forholdsvis statisk (endrer seg lite over tid). Øverste kulturminnemyndighet her i landet er Miljøverndepartementet, men departementet har stort sett skyflet alt ned på et underlagt direktorat, Riksantikvaren (RA). RA kan med grunnlag i Kulturminneloven vedtaksfrede kulturminner. Så vidt jeg vet er det en sak i gang nå om å vedtaksfrede Kvalvik kystfort.
RA forutsetter at enkelte sektormyndigheter klarer å ivareta sine spesielle kulturminner selv uten at Riksantikvaren blander seg for mye inn. En av disse sektormyndighetene er Forsvaret. Forsvaret har derfor utarbeidet Landsverneplanen for dette formålet (å ivareta forsvarets kulturminner). Det er imidlertid to problemer med denne planen. Den tar for det første for seg kun Forsvarets kulturminner (altså kulturminner som det norske Forsvaret på en eller annen måte har eller har hatt befatning med), og den tar kun for seg kulturminner i Forsvarets eie.
Problemet da blir at tyske kystfort og mange andre tyske installasjoner faller mellom to stoler. Hverken RA (som ikke har kompetanse) eller Forsvaret tar tilstrekkelig ansvar.
Vi har imidlertid også forvaltning av kulturminner på regionalt og på lokalt plan. Regionalt er det fylkeskommunenes kulturminneavdelinger som har ansvar. Disse er delegert myndighet og ansvar fra RA, og er dermed kun RA's forlengede arm. På lokalt plan har imidlertid kommunene et kulturminneansvar (selv om mange driter i det). For RA og fylkeskommunene er Kulturminneloven det viktigste verktøyet, mens denne ikke gir kommunene noe myndighet. Istedet kan kommunene benytte seg av Plan- og Bygningsloven hvis det er noe man vil verne på lokalt plan. Områder eller bygninger kan nemlig reguleres til "spesialområde bevaring" i henhold til Plan- og bygningsloven.
Når man leser på Kystfort.com ser man at det er stor interesse for å bevare lokale kystfort. Som nevnt tidligere tar hverken Forsvaret eller RA tilstrekkelig ansvar, selv om det finnes unntak (f.eks. Kvalvik). Skal man bevare et lokalt kystfort bør man derfor ta kontakt med kommunenes planavdelinger og kulturminneledere/-konsulenter, eller evt. kommunepolitikere, for å forsøke å få kystfort regulert til spesialområde bevaring. Min erfaring er også at det er langt lettere å få med seg lokale politikere eller byråkrater fremfor Forsvarets Kulturminneavdeling eller RA.
Inge S
Statens fjerning av alle spor !
Moderators: Stutzpunkt, KOS
Litt mer høyttenking fra meg:
Skulle vi forsøkt å formulere et skriv til riksantikvaren og forhøre oss om hvilke holdninger og tanker de har rundt dette med tyske etterlevninger, og hvordan kompetansen deres er på bunkerologi og lignende?
Ingen vits at alle sender hver sin e-post, det vil vel bare skape irritasjon. Bedre at vi fremstår som seriøse aktører og sender et velformulert skriv.
Tenker meg noe slikt:
Vi kan innlede med å presentere oss og deretter henvise til den aktivitetn som pågår rundtom i landet.
Deretter fortelle litt om bunkernes bygningshistoriske betydning (regelbau, antall bunkere som er igjen, eksempler på sjeldne bunkere i norge), og spørre hvordan de forholder seg til at disse byggverkene blir fjernet og hvilke arbeider som er gjort for å kartlegge mulige verneverdige objekter, samt hvilken kompetanse innenfor denne sjangeren de har, og spørre hvordan de forholder seg til de resterende byggverk rundtom i landet (kartlegging, oversikt, databaser, etc.)
Til slutt kan vi jo foreslå at de kan kontakte oss, gjennom eksempelvis Erik H eller Erik E dersom det dukker opp tilfeller der man lurer på om noe bør bevares, eller dersom de ønsker informasjon om hva som finnes av potensielle verneverdige byggverker.
Dette hadde jo hatt litt mer offisielt preg dersom vi hadde hatt en forening i ryggen, men med tanke på at tid er en viktig faktor bør vi vel få klarhet i dette snarest.
Thoughts, anyone?
Skulle vi forsøkt å formulere et skriv til riksantikvaren og forhøre oss om hvilke holdninger og tanker de har rundt dette med tyske etterlevninger, og hvordan kompetansen deres er på bunkerologi og lignende?
Ingen vits at alle sender hver sin e-post, det vil vel bare skape irritasjon. Bedre at vi fremstår som seriøse aktører og sender et velformulert skriv.
Tenker meg noe slikt:
Vi kan innlede med å presentere oss og deretter henvise til den aktivitetn som pågår rundtom i landet.
Deretter fortelle litt om bunkernes bygningshistoriske betydning (regelbau, antall bunkere som er igjen, eksempler på sjeldne bunkere i norge), og spørre hvordan de forholder seg til at disse byggverkene blir fjernet og hvilke arbeider som er gjort for å kartlegge mulige verneverdige objekter, samt hvilken kompetanse innenfor denne sjangeren de har, og spørre hvordan de forholder seg til de resterende byggverk rundtom i landet (kartlegging, oversikt, databaser, etc.)
Til slutt kan vi jo foreslå at de kan kontakte oss, gjennom eksempelvis Erik H eller Erik E dersom det dukker opp tilfeller der man lurer på om noe bør bevares, eller dersom de ønsker informasjon om hva som finnes av potensielle verneverdige byggverker.
Dette hadde jo hatt litt mer offisielt preg dersom vi hadde hatt en forening i ryggen, men med tanke på at tid er en viktig faktor bør vi vel få klarhet i dette snarest.
Thoughts, anyone?
God idè. Og nå prøver jo enkelte her inne å sette isammen en gruppe med individer med bakgrunn i Museèr og lignende, så da blir det på en måte mer styrke bak et brev til de rette instanser.Tarjei wrote:Litt mer høyttenking fra meg:
Skulle vi forsøkt å formulere et skriv til riksantikvaren og forhøre oss om hvilke holdninger og tanker de har rundt dette med tyske etterlevninger, og hvordan kompetansen deres er på bunkerologi og lignende?
Ingen vits at alle sender hver sin e-post, det vil vel bare skape irritasjon. Bedre at vi fremstår som seriøse aktører og sender et velformulert skriv.
Tenker meg noe slikt:
Vi kan innlede med å presentere oss og deretter henvise til den aktivitetn som pågår rundtom i landet.
Deretter fortelle litt om bunkernes bygningshistoriske betydning (regelbau, antall bunkere som er igjen, eksempler på sjeldne bunkere i norge), og spørre hvordan de forholder seg til at disse byggverkene blir fjernet og hvilke arbeider som er gjort for å kartlegge mulige verneverdige objekter, samt hvilken kompetanse innenfor denne sjangeren de har, og spørre hvordan de forholder seg til de resterende byggverk rundtom i landet (kartlegging, oversikt, databaser, etc.)
Til slutt kan vi jo foreslå at de kan kontakte oss, gjennom eksempelvis Erik H eller Erik E dersom det dukker opp tilfeller der man lurer på om noe bør bevares, eller dersom de ønsker informasjon om hva som finnes av potensielle verneverdige byggverker.
Dette hadde jo hatt litt mer offisielt preg dersom vi hadde hatt en forening i ryggen, men med tanke på at tid er en viktig faktor bør vi vel få klarhet i dette snarest.
Thoughts, anyone?
Det vi vet er så uendelig lite mot det som har hendt. Arkeologen er som den som går langs en strand og finner småtterier, skyllet i land fra et forsvunnet skib. Men selve skibet som gikk i dypet med menneskene får han aldri se.
Her er Kulturminnelovens definisjon: "Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til."Du referer mye til kulturminner, men problemet er vel nettopp at bunkere og andre tyske etterlatenskaper ikke har status som/anses som kulturminne? Er kulturminne en offisiell status, eller mer en betegnelse?
Her er en annen grei definisjon: "Kulturminner er alle spor etter menneskers aktiviteter og nærvær i våre omgivelser. De kan være flere tusen år gamle eller de kan være fra i går, og forteller om alt fra historiske begivenheter til hverdagsliv. Kulturminner begrenser seg ikke bare til de konkrete levningene, men omfatter også steder og gjenstander som det knytter seg trosforestillinger og tradisjoner til."
"Kulturminne" er altså mer et begrep enn en status. Noen kulturminner ansees imidlertid for så verdifulle at de ønskes vernet. Det sterkeste vernet et kulturminne kan få er en fredning etter Kulturminneloven, men de kan også vernes etter Plan- og bygningsloven (samt noen andre lover som ikke er aktuelle her). Dermed får de status som vernede kulturminner.
Vern skjer som regel på bakgrunn av at kulturminnene oppfyller en del kriterier (vernekriterier). De viktigste er kulturminnenes kildeverdi (at de er kilde til en historie som vi ikke har andre kilder til, f.eks. er alle kulturminner eldre enn 1536 automatisk fredede etter Kulturminneloven fordi vi har så få skrevne kilder fra så langt tilbake), kulturminnenes opplevelsesverdi (dette kan f.eks. være at de er sjeldne, spesielt representative eller at de er levninger fra spesielle hendelser eller om spesielle personer) og kulturminnenes bruksverdi (denne siste er som oftest ikke avgjørende for vern, men må sees som et supplement til stor opplevelsesverdi eller stor kildeverdi).
Her finner man mer om vernekriterier:
http://www.riksantikvaren.no/Norsk/Publ ... ow;ID=2831
I en hver argumentasjon vedrørende vern er det viktig at man vurderer de kulturminnene man ønsker vernet (enten det er kystfort eller andre kulturminner) opp mot disse kriteriene. At tyskerne brente store deler av arkivene sine er f.eks. et godt argument for at kystfortene kan være kilder som beretter om de sovjetiske krigsfangenes rolle i Norge under krigen. Ser man på de fortene som i dag er bevart, er det i stor grad marinefort som forsvaret har brukt etter krigen (ref. mitt forrige innlegg). Disse er gitt et vern gjennom Landsverneplanen, mens hærkystfortene i liten grad er tatt vare på til tross for at de er langt mer representative.
Inge S
Interessant diskusjon og mange relevante synspunkt i forbindelse med vern. Men debatten avdekker også det som jeg selv erfarer - at det er tildels full forvirring om hvem som har ansvaret for vern. Vi bør også gjøre oss den tjeneste å diskutere: hva er vern? har alle samme oppfatning av dette?
Jeg synes forøvrig det er et godt poeng at man også skal tenke på hærkystbatteriene - ofte nedlagt for lenge siden - skrøpeligere bygget, kanskje med en ikke så altfor fancy kommandobunker. Disse er kanskje vel så viktige å ta vare på, og en viktig del det som til slutt ble en sammenhengende forsvarslinje fra ishavskysten til den spanske grensen.
Når jeg tenker på vern så er det ikke bare betongkonstruksjoner jeg tenker på. Isolert sett tåler vel betongen en del - og når det gjelder å verne en bunker er jeg enig i at det kunne foregått relativt enkelt - og at man ofte er langt på vei hvis man lar være å fjerne den. Når det gjelder innretninger som er laget i stål og bygninger av trevirke så er ikke vern ensbetydende med å la være å fjerne det! Det finnes mange eksempler på at forfallet overtar, og at det å la være å røre dette bare vil være et delvis vern. Ute herjer vær og vind, mens inne fører ofte kondens eller inntrengning av vann til gravrust eller råte. Langs kysten driver saltråket fra havet inn for å spise opp alt ubeskyttet stål.
For eksempel står der i Skudeneshavn en kjøkkenbrakke fra et hærkystbatteri - enkel bygget - og den har stått uten skikkelig vedlikehold i mange år. Denne tror jeg også står på den landsdekkende verneplanen som FMU/Forsvaret/RA utarbeidet. Men her er det klart at vern uten midler til å sette i stand eller vedlikeholde gjør dette vanskelig. Andre steder står det tyske brakker, hangarer, lagre, bunkere, og rester av kanoner eller nærforsvar til forfalls langs hele kysten av Sørlandet og Vestlandet - sikkert langs hele Norskekysten. For meg ser det ut som at forfallet går raskere nå enn tidligere. Klima blir sikkert ikke bedre og når gravrusten har kommet gjennom malingen for å ta skikkelig tak deler stålet seg opp i flak. Etter at regjeringen besluttet å legge ned forsvaret er det enda flere steder som blir stående til forfalls.
Skal man lykkes i å verne noe så tror jeg eksemplene fra hele Norge viser at man må ha initiativtakere - ildsjeler - som først tar initiativet og så bruker vannvittig med tid på dette - får med seg kommune/fylkeskommune - og setter igang med sikring av forfall (vern) av et område. Jeg tror nesten uten unntak at det meste som er vernet i Norge fra okkupasjonstiden har startet på det viset(?)
Man kommer derfor ofte inn på penger hvis det skal være noen mening i å verne - og bevilgninger til å verne bygninger eller innretninger fra okkupasjonstiden er etter min erfaring vanskelig. Min erfaring her er at kommunene forventer at Fylkeskommunen skal bevilge midler, mens fylkeskommunen ofte får begrensede midler fra staten - om enn noe - til å verne dette. En ting er midler til å sette noe i stand - en annen ting er midler for å drift og vedlikehold - det er ofte enda vanskeligere å skaffe. Her kan samordning av enheter og interkommunale samarbeid være løsningen.
Spørsmålet blir derfor hvordan vi skal gå fram videre. Jeg tror at det å lage blest om disse byggverkene på nettet og i dagspressen kan lage en bevissthet rundt vern av disse. Og det er viktig i seg selv. Kanskje det er der vi kan gjøre den viktigste innsatsen - gjøre ofte uvitende politikere klar over dette når de skal være med å ta beslutninger. Og for en kommune er det relativt enkelt: De kan sette enheten på en kommunal verneplan - så er den i utgangspunktet beskyttet mot å bli fjernet. Videre tror jeg det å la være å rive er et poeng på kort sikt, men da hjelper det ikke så mye å tillate bygging kloss inntil - da tar vi ofte bort en fremtidig mulighet hvis dette skal vernes for ettertiden. Det hjelper heller ikke at ting står ute å ruster bort - da er også mulighet for fremtidig vern betydelig redusert.
Innlegget mitt stiller kanskje flere spørsmål enn svar - og mine erfaringer er kanskje ikke relevante alle steder. Men jeg er redd for at skal vi snakke om vern i ordets rette forstand så vil vi ikke komme utenom prioritering. Dette er et forferdelig ord - fordi det i praksis betyr å velge bort noe til fordel for noe annet... Igjen ikke missforstå - jeg er ikke for å rive eller fjerne noe som helst. Men hvis vern betyr at vi trenger frivillige ildsjeler som tar initiativ - får med seg politikere - skaffer penger - benytter kompetanse - for å verne noe for ettertiden - da er jeg redd for at vi kanskje ikke kommer utenom å prioritere. Og hvis man må prioritere hva som skal vernes - da må vi kanskje sette oss ned sammen med myndigheter - museer - ildsjeler - politikere for å lage en slags plan på dette(?)
Men inntil videre fortsetter vi med å la være å rive - og preservere i alle fall på kort sikt - slik at det er noe igjen å verne når Norge en gang våkner!!!
mvh,
SFVL
Jeg synes forøvrig det er et godt poeng at man også skal tenke på hærkystbatteriene - ofte nedlagt for lenge siden - skrøpeligere bygget, kanskje med en ikke så altfor fancy kommandobunker. Disse er kanskje vel så viktige å ta vare på, og en viktig del det som til slutt ble en sammenhengende forsvarslinje fra ishavskysten til den spanske grensen.
Når jeg tenker på vern så er det ikke bare betongkonstruksjoner jeg tenker på. Isolert sett tåler vel betongen en del - og når det gjelder å verne en bunker er jeg enig i at det kunne foregått relativt enkelt - og at man ofte er langt på vei hvis man lar være å fjerne den. Når det gjelder innretninger som er laget i stål og bygninger av trevirke så er ikke vern ensbetydende med å la være å fjerne det! Det finnes mange eksempler på at forfallet overtar, og at det å la være å røre dette bare vil være et delvis vern. Ute herjer vær og vind, mens inne fører ofte kondens eller inntrengning av vann til gravrust eller råte. Langs kysten driver saltråket fra havet inn for å spise opp alt ubeskyttet stål.
For eksempel står der i Skudeneshavn en kjøkkenbrakke fra et hærkystbatteri - enkel bygget - og den har stått uten skikkelig vedlikehold i mange år. Denne tror jeg også står på den landsdekkende verneplanen som FMU/Forsvaret/RA utarbeidet. Men her er det klart at vern uten midler til å sette i stand eller vedlikeholde gjør dette vanskelig. Andre steder står det tyske brakker, hangarer, lagre, bunkere, og rester av kanoner eller nærforsvar til forfalls langs hele kysten av Sørlandet og Vestlandet - sikkert langs hele Norskekysten. For meg ser det ut som at forfallet går raskere nå enn tidligere. Klima blir sikkert ikke bedre og når gravrusten har kommet gjennom malingen for å ta skikkelig tak deler stålet seg opp i flak. Etter at regjeringen besluttet å legge ned forsvaret er det enda flere steder som blir stående til forfalls.
Skal man lykkes i å verne noe så tror jeg eksemplene fra hele Norge viser at man må ha initiativtakere - ildsjeler - som først tar initiativet og så bruker vannvittig med tid på dette - får med seg kommune/fylkeskommune - og setter igang med sikring av forfall (vern) av et område. Jeg tror nesten uten unntak at det meste som er vernet i Norge fra okkupasjonstiden har startet på det viset(?)
Man kommer derfor ofte inn på penger hvis det skal være noen mening i å verne - og bevilgninger til å verne bygninger eller innretninger fra okkupasjonstiden er etter min erfaring vanskelig. Min erfaring her er at kommunene forventer at Fylkeskommunen skal bevilge midler, mens fylkeskommunen ofte får begrensede midler fra staten - om enn noe - til å verne dette. En ting er midler til å sette noe i stand - en annen ting er midler for å drift og vedlikehold - det er ofte enda vanskeligere å skaffe. Her kan samordning av enheter og interkommunale samarbeid være løsningen.
Spørsmålet blir derfor hvordan vi skal gå fram videre. Jeg tror at det å lage blest om disse byggverkene på nettet og i dagspressen kan lage en bevissthet rundt vern av disse. Og det er viktig i seg selv. Kanskje det er der vi kan gjøre den viktigste innsatsen - gjøre ofte uvitende politikere klar over dette når de skal være med å ta beslutninger. Og for en kommune er det relativt enkelt: De kan sette enheten på en kommunal verneplan - så er den i utgangspunktet beskyttet mot å bli fjernet. Videre tror jeg det å la være å rive er et poeng på kort sikt, men da hjelper det ikke så mye å tillate bygging kloss inntil - da tar vi ofte bort en fremtidig mulighet hvis dette skal vernes for ettertiden. Det hjelper heller ikke at ting står ute å ruster bort - da er også mulighet for fremtidig vern betydelig redusert.
Innlegget mitt stiller kanskje flere spørsmål enn svar - og mine erfaringer er kanskje ikke relevante alle steder. Men jeg er redd for at skal vi snakke om vern i ordets rette forstand så vil vi ikke komme utenom prioritering. Dette er et forferdelig ord - fordi det i praksis betyr å velge bort noe til fordel for noe annet... Igjen ikke missforstå - jeg er ikke for å rive eller fjerne noe som helst. Men hvis vern betyr at vi trenger frivillige ildsjeler som tar initiativ - får med seg politikere - skaffer penger - benytter kompetanse - for å verne noe for ettertiden - da er jeg redd for at vi kanskje ikke kommer utenom å prioritere. Og hvis man må prioritere hva som skal vernes - da må vi kanskje sette oss ned sammen med myndigheter - museer - ildsjeler - politikere for å lage en slags plan på dette(?)
Men inntil videre fortsetter vi med å la være å rive - og preservere i alle fall på kort sikt - slik at det er noe igjen å verne når Norge en gang våkner!!!
mvh,
SFVL
Alle spor etter menneskers virke her på kloden vil jo sakte men sikkert forsvinne,jernalder ,bronsealder ,vikingetiden osv . festsningsanlegg betongfundamenter og tufter etter krigen vil sakte men sikkert gli inn i kulturlandskapet som en del av vår historie.Selv om et gammelt hærbatteri feks ute i havgapet blir stående uten noe spesielt vedlikehold,vil vi sikker om 100 år fortsatt se hvor kanoner var montert,hvor kommandoplassen var,hva var batteriets hensikt osv.Slik som jeg ser det så har vi de helt spesielle anleggene,som Austråt fort ,Møvik kanonen,spesielle bygg av trevirke ,brakker,feks persaune leir for å nevne noen,slike bygg krever en vedlikeholdsplan og et budsjett,avfuktere,smøremidler,maling etc.Så har vi de enkle små batteriene som ligger langs kysten,disse er det også viktig å bevare,slike kan ofte stå seg godt mange år uten noe mere spesielt vedlikehold enn å holde vegitasjon under kontroll og at evt spesielle farer er sikret for dyr/mennesker.Disse vil da med tiden gli inn i kulturlandskapet som en del av vår historie,her er det også fint med litt dugnad.Det er viktig når vi fronter viktigheten av å ta vare på feks gamle hærbatterier at vi ikke legger det frem som en sak der en kommune feks må forholde seg til dyre forpliktelser angående vedlikehold,da er det mye lettere for at en fattig kystkommune å si "riv skiten" I første omgang må en bare få folk til å forstå at kulturminnene ikke må fjernes.
Last edited by AYF on 14 Aug 2008 8:31, edited 1 time in total.
Flott å lese de forskjellige svar og synspunkt på denne tråden. Mange viser god innsikt i saken og forstår problemene det er å bevare fortidsminner på generel basis. Selv om jeg skjønner at tyske regelbauer ikke er på topp 10 listen over bevaringsverdige objekter rundt om i Norge så er det bra å se litt engasjement her på forumet.
men hvordan er det i Danmark? Er ikke slike bunkere fredet inntil videre?
Erik H
men hvordan er det i Danmark? Er ikke slike bunkere fredet inntil videre?
Erik H
Du har helt rett. Her må vi holde to ting adskilt. Det første er å hindre at ting blir revet/fjernet/gjenfylt. Dette kan kommunene gjøre gjennom å regulere kystfortene til spesialområde bevaring etter Plan- og bygningsloven. Det koster ikke kommunen annet enn noen få tusenlapper i saksomkostninger. I enkelte tilfeller trues kystfort av f.eks. industriutbygging, og da er det om å gjøre å argumentere for at kystfortene blir tatt vare på (f.eks. peke på at andre arealer kan være vel så gode til industriutbygging samt fremheve kystfortenes verneverdi).Det er viktig når vi fronter viktigheten av å ta vare på feks gamle hærbatterier at vi ikke legger det frem som en sak der en kommune feks må forholde seg til dyre forpliktelser angående vedlikehold,da er det mye lettere for at en fattig kystkommune å si "riv skiten"
Så gjelder det å hindre ytterligere naturlig nedbrytning. Dette kan vi kun gjøre i noen få tilfeller fordi det her er snakk om vesentlige midler/ressurser. Enkle tiltak kan selvsagt gjennomføres mange steder, men en virkelig god bevaring krever store ressurser, uansett om det er et lite hærkystbatteri eller et svært marinebatteri. Dette kan nok ikke kommunene klare alene, men de kan også bidra hvis man får politikere og administrasjon til å forstå at kystfortet vil gi noe tilbake. Dette kan f.eks. være at et kystfort vil være en ressurs for skoleverket. Kystfortet kan kanskje også utvikles til en viktig innsatsfaktor i reiselivssammenheng. Videre kan kanskje kystfortet brukes som en kulturell arena (lokale teaterlag benytter f.eks. Sanitetsbunkeren ved Grønsvik Kystfort som teaterlokale, langt billigere å bevare kystfortet enn å bygge kulturhus
).I tillegg finnes det andre steder hvor det også er mulig å få midler til preventive tiltak og restaureringer, men dette kan vi som jeg har pekt på ikke gjøre ved alle kystfort. Et viktig poeng er imidlertid at hvis vi klarer å bevare noen kystfort og vise at samfunnet faktisk får bra betalt for de investeringene som blir gjort i restaureringer o.l. kan vi på sikt endre folks innstilling til slike kulturminner. Dette har vi flere eksempler på i Norge. Det fremste er kanskje bryggene i Bergen som sto i fare for å bli revet i siste halvdel av 40-årene og på 50-tallet. En stor aksjon for bevaring av bryggene hindret dette og i dag er det rimelig utenkelig å fremme forslag om fjerning av bryggene som er veldig viktige for bergensernes selvbilde og viktige innsatsfaktorer i den lokale reiselivssatsningen.
Inge S
Norge\staten bør ser litt på hva 'vi' har gjort i England med prosjekt 'Defence of Britain' der 600 frivillige jobbet i 7 år for å kartlegge alt brukt til å forsvare UK i 1900 tallet.
http://www.britarch.ac.uk/projects/dob/
Ett glimrende arbeid og akkurat det som trengs her i Norge.
http://www.britarch.ac.uk/projects/dob/
Ett glimrende arbeid og akkurat det som trengs her i Norge.