Kom over et maskinskrevet brev fra Likvidasjonsstyret, datert 1943.
Det var sent til et kraftselskap angående at den tidligere eier av boligen ikke kunne betale for seg lengere.
Er disse brevene sjeldene? Noen som har sett lignende?
Likvidasjonsstyret.
Moderators: Stutzpunkt, KOS
Hei ... Fra Wikipedia :
Likvidasjonsstyret var en etat politisk underliggende Finansdepartementet, etablert i 1942 med hensikt å inndra og overhende eiendeler konfiskert av norske jøder.
Vidkun Quislings regjering fattet 26.oktober 1942 vedtak som gjorde det legalt å inndra eiendom og formuer tilhørende jøder. 20.november vedtok regjeringen videre å opprette et organ kalt Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. [1] Jødenes konfiskerte hjem og bedrifter ble kalt «jødebo» [2] og betraktet som konkursbo. I bladet Offentlige kunngjøringer ble listene med jødenes navn offentliggjort, som om foretakene deres var nedlagt av økonomiske årsaker. De som hadde fordringer i boene, fikk en måneds frist til å fremme krav. [3]
Formann var advokat Egil Reichborn-Kjennerud, som ble idømt ti års straffarbeid etter krigen. [4] Direktøren var Rolf Svinndal, forretningsmann i tekstil-bransjen, og gjennom sin seiler-hobby venn av kong Olav V. [5]
Rolf Svinndals far, Ludvig Svinndal, overtok Dressmagasinet, [6] som hadde tilhørt de jødiske familiene Steinman og Plavnik. Svinndal bestyrte nå Dressmagasinet for Likvidasjonsstyret, og brukte lokalene som utsalgssted for varene til 29 andre klesbutikker som var beslaglagt fra Oslo-jøder. Familien Svinndals egen konfeksjonsforretning, Svinndal A/S, kjøpte, i likhet med en rekke andre forretninger, opp beslaglagte varer til nedsatt pris. [7] Dressmagasinets realisasjonssalg av varer fra eksproprierte, jødisk-eide forretninger innbrakte ca 264 000 kroner. Bare 44 000 av disse kronene ble tilbakebetalt etter krigen. Likvidasjonsstyrets styremedlemmer fikk utbetalt 18 000 kroner i året, på en tid da en lektors årslønn lå rundt 4 000 kroner. Rolf Svinndals årslønn var 15 000 kroner. [8]
Likvidasjonsstyret holdt først til i en leilighet i Gardeveien på Marienlyst, beslaglagt fra en jødisk familie. Våren 1943 flyttet Likvidasjonsstyret til Grensen 16 i Oslo sentrum.
Likvidasjonsstyrets arbeid ble omtalt slik i Hirdspeilet i november 1942: «Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er blitt beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.» I desember 1942 skrev NS-bladet Kringsjå: «Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert.» [9]
Etter frigjøringen i 1945 stod det åtte millioner kroner på Likvidasjonsstyrets felleskonto. Ifølge Stortingsmelding 60 fra 1952, gikk 32% av dette beløpet til å administrere Tilbakeføringskontorets utgifter. Dette kontoret var opprettet i fredsåret for å hjelpe alle som ble fratatt eiendom og verdier under krigen. [10]
Ialt ble 1 053 jødisk-eide hjem og bedrifter plyndret og inndratt i Norge. 401 var bedrifter. Likvidasjonsstyrets hovedkontor i Oslo hadde på det meste femti ansatte. Lokalkontoret i Trondheim hadde 25 ansatte. Det finnes ingen oversikt over antall bobestyrere. Avdrag på lån, restskatt og ubetalte regninger ble fratrukket boet. Mange hadde ikke rukket å ordne sine finanser før arrest og deportasjon. 163 personer stod derfor i gjeld til den norske stat, gjeld som de heftet for da de kom levende tilbake etter krigen. Boene heftet også, selv om eierne allerede var døde. Jacob Caplans konto i Narvik Sparebank, opprettet av bobestyreren Arild Andreassen etter Caplans deportasjon, ble trukket for skatt til den norske stat både i 1944 og 1945, enda han var drept i Auschwitz i mars 1943. [11]
Likvidasjonskontoret i Bergen [rediger]Advokat Knut Sigurd Kleppe, far til Per Kleppe, [12] oppnevnt til hovedbestyrer for de jødiske boene i Bergen. Han ble etter krigen dømt til fem års tvangsarbeid for dette forholdet. [13]
Så sent som i mars 1945 krevde advokat Kleppe 500 kroner for sitt bry med boet etter Vilma Huszar, som overlevde krigen. Hun ble arrestert i Bergen under jødeaksjonen i november 1942, sendt til Oslo for utskipning med DS «Donau», men kom for sent, og ble i stedet internert i Bredtveit fengsel, hvorfra hun ble løslatt fordi hun hadde ungarsk pass. Ungarn var da Tysklands allierte, så disse jødene ble spart. Likvidasjonsstyret i Oslo sendt iltelegram til Kleppe i Bergen: «Da ungarske statsborgere er Likvidasjonsstyret uvedkommende, må Wilma Huszars formue straks frigis i sin helhet.» Leiligheten hennes i hjørnehuset Welhavensgate 62 på Møhlenpris var imidlertid allerede utleid til andre. Bobestyrer Kleppe skrev til Huszars advokat: «Paa det tidspunkt det ble gjort, var jødinnen Wilma Huszar internert, og det ble sagt at hun ikke vilde komme tilbake.» Nå var Vilma Huszar katolikk, ikke jødinne, og hun overlevde krigen fordi en NS-politimann sørget for å få henne sykehusinnlagt og erklært uegnet for deportasjon
Edgar
Likvidasjonsstyret var en etat politisk underliggende Finansdepartementet, etablert i 1942 med hensikt å inndra og overhende eiendeler konfiskert av norske jøder.
Vidkun Quislings regjering fattet 26.oktober 1942 vedtak som gjorde det legalt å inndra eiendom og formuer tilhørende jøder. 20.november vedtok regjeringen videre å opprette et organ kalt Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. [1] Jødenes konfiskerte hjem og bedrifter ble kalt «jødebo» [2] og betraktet som konkursbo. I bladet Offentlige kunngjøringer ble listene med jødenes navn offentliggjort, som om foretakene deres var nedlagt av økonomiske årsaker. De som hadde fordringer i boene, fikk en måneds frist til å fremme krav. [3]
Formann var advokat Egil Reichborn-Kjennerud, som ble idømt ti års straffarbeid etter krigen. [4] Direktøren var Rolf Svinndal, forretningsmann i tekstil-bransjen, og gjennom sin seiler-hobby venn av kong Olav V. [5]
Rolf Svinndals far, Ludvig Svinndal, overtok Dressmagasinet, [6] som hadde tilhørt de jødiske familiene Steinman og Plavnik. Svinndal bestyrte nå Dressmagasinet for Likvidasjonsstyret, og brukte lokalene som utsalgssted for varene til 29 andre klesbutikker som var beslaglagt fra Oslo-jøder. Familien Svinndals egen konfeksjonsforretning, Svinndal A/S, kjøpte, i likhet med en rekke andre forretninger, opp beslaglagte varer til nedsatt pris. [7] Dressmagasinets realisasjonssalg av varer fra eksproprierte, jødisk-eide forretninger innbrakte ca 264 000 kroner. Bare 44 000 av disse kronene ble tilbakebetalt etter krigen. Likvidasjonsstyrets styremedlemmer fikk utbetalt 18 000 kroner i året, på en tid da en lektors årslønn lå rundt 4 000 kroner. Rolf Svinndals årslønn var 15 000 kroner. [8]
Likvidasjonsstyret holdt først til i en leilighet i Gardeveien på Marienlyst, beslaglagt fra en jødisk familie. Våren 1943 flyttet Likvidasjonsstyret til Grensen 16 i Oslo sentrum.
Likvidasjonsstyrets arbeid ble omtalt slik i Hirdspeilet i november 1942: «Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er blitt beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.» I desember 1942 skrev NS-bladet Kringsjå: «Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert.» [9]
Etter frigjøringen i 1945 stod det åtte millioner kroner på Likvidasjonsstyrets felleskonto. Ifølge Stortingsmelding 60 fra 1952, gikk 32% av dette beløpet til å administrere Tilbakeføringskontorets utgifter. Dette kontoret var opprettet i fredsåret for å hjelpe alle som ble fratatt eiendom og verdier under krigen. [10]
Ialt ble 1 053 jødisk-eide hjem og bedrifter plyndret og inndratt i Norge. 401 var bedrifter. Likvidasjonsstyrets hovedkontor i Oslo hadde på det meste femti ansatte. Lokalkontoret i Trondheim hadde 25 ansatte. Det finnes ingen oversikt over antall bobestyrere. Avdrag på lån, restskatt og ubetalte regninger ble fratrukket boet. Mange hadde ikke rukket å ordne sine finanser før arrest og deportasjon. 163 personer stod derfor i gjeld til den norske stat, gjeld som de heftet for da de kom levende tilbake etter krigen. Boene heftet også, selv om eierne allerede var døde. Jacob Caplans konto i Narvik Sparebank, opprettet av bobestyreren Arild Andreassen etter Caplans deportasjon, ble trukket for skatt til den norske stat både i 1944 og 1945, enda han var drept i Auschwitz i mars 1943. [11]
Likvidasjonskontoret i Bergen [rediger]Advokat Knut Sigurd Kleppe, far til Per Kleppe, [12] oppnevnt til hovedbestyrer for de jødiske boene i Bergen. Han ble etter krigen dømt til fem års tvangsarbeid for dette forholdet. [13]
Så sent som i mars 1945 krevde advokat Kleppe 500 kroner for sitt bry med boet etter Vilma Huszar, som overlevde krigen. Hun ble arrestert i Bergen under jødeaksjonen i november 1942, sendt til Oslo for utskipning med DS «Donau», men kom for sent, og ble i stedet internert i Bredtveit fengsel, hvorfra hun ble løslatt fordi hun hadde ungarsk pass. Ungarn var da Tysklands allierte, så disse jødene ble spart. Likvidasjonsstyret i Oslo sendt iltelegram til Kleppe i Bergen: «Da ungarske statsborgere er Likvidasjonsstyret uvedkommende, må Wilma Huszars formue straks frigis i sin helhet.» Leiligheten hennes i hjørnehuset Welhavensgate 62 på Møhlenpris var imidlertid allerede utleid til andre. Bobestyrer Kleppe skrev til Huszars advokat: «Paa det tidspunkt det ble gjort, var jødinnen Wilma Huszar internert, og det ble sagt at hun ikke vilde komme tilbake.» Nå var Vilma Huszar katolikk, ikke jødinne, og hun overlevde krigen fordi en NS-politimann sørget for å få henne sykehusinnlagt og erklært uegnet for deportasjon
Edgar
Frem med vår nære fortid
- før den blir glemt for alltid!
- før den blir glemt for alltid!
Takker for info!Edgar wrote:Hei ... Fra Wikipedia :
Likvidasjonsstyret var en etat politisk underliggende Finansdepartementet, etablert i 1942 med hensikt å inndra og overhende eiendeler konfiskert av norske jøder.
Vidkun Quislings regjering fattet 26.oktober 1942 vedtak som gjorde det legalt å inndra eiendom og formuer tilhørende jøder. 20.november vedtok regjeringen videre å opprette et organ kalt Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. [1] Jødenes konfiskerte hjem og bedrifter ble kalt «jødebo» [2] og betraktet som konkursbo. I bladet Offentlige kunngjøringer ble listene med jødenes navn offentliggjort, som om foretakene deres var nedlagt av økonomiske årsaker. De som hadde fordringer i boene, fikk en måneds frist til å fremme krav. [3]
Formann var advokat Egil Reichborn-Kjennerud, som ble idømt ti års straffarbeid etter krigen. [4] Direktøren var Rolf Svinndal, forretningsmann i tekstil-bransjen, og gjennom sin seiler-hobby venn av kong Olav V. [5]
Rolf Svinndals far, Ludvig Svinndal, overtok Dressmagasinet, [6] som hadde tilhørt de jødiske familiene Steinman og Plavnik. Svinndal bestyrte nå Dressmagasinet for Likvidasjonsstyret, og brukte lokalene som utsalgssted for varene til 29 andre klesbutikker som var beslaglagt fra Oslo-jøder. Familien Svinndals egen konfeksjonsforretning, Svinndal A/S, kjøpte, i likhet med en rekke andre forretninger, opp beslaglagte varer til nedsatt pris. [7] Dressmagasinets realisasjonssalg av varer fra eksproprierte, jødisk-eide forretninger innbrakte ca 264 000 kroner. Bare 44 000 av disse kronene ble tilbakebetalt etter krigen. Likvidasjonsstyrets styremedlemmer fikk utbetalt 18 000 kroner i året, på en tid da en lektors årslønn lå rundt 4 000 kroner. Rolf Svinndals årslønn var 15 000 kroner. [8]
Likvidasjonsstyret holdt først til i en leilighet i Gardeveien på Marienlyst, beslaglagt fra en jødisk familie. Våren 1943 flyttet Likvidasjonsstyret til Grensen 16 i Oslo sentrum.
Likvidasjonsstyrets arbeid ble omtalt slik i Hirdspeilet i november 1942: «Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er blitt beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.» I desember 1942 skrev NS-bladet Kringsjå: «Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert.» [9]
Etter frigjøringen i 1945 stod det åtte millioner kroner på Likvidasjonsstyrets felleskonto. Ifølge Stortingsmelding 60 fra 1952, gikk 32% av dette beløpet til å administrere Tilbakeføringskontorets utgifter. Dette kontoret var opprettet i fredsåret for å hjelpe alle som ble fratatt eiendom og verdier under krigen. [10]
Ialt ble 1 053 jødisk-eide hjem og bedrifter plyndret og inndratt i Norge. 401 var bedrifter. Likvidasjonsstyrets hovedkontor i Oslo hadde på det meste femti ansatte. Lokalkontoret i Trondheim hadde 25 ansatte. Det finnes ingen oversikt over antall bobestyrere. Avdrag på lån, restskatt og ubetalte regninger ble fratrukket boet. Mange hadde ikke rukket å ordne sine finanser før arrest og deportasjon. 163 personer stod derfor i gjeld til den norske stat, gjeld som de heftet for da de kom levende tilbake etter krigen. Boene heftet også, selv om eierne allerede var døde. Jacob Caplans konto i Narvik Sparebank, opprettet av bobestyreren Arild Andreassen etter Caplans deportasjon, ble trukket for skatt til den norske stat både i 1944 og 1945, enda han var drept i Auschwitz i mars 1943. [11]
Likvidasjonskontoret i Bergen [rediger]Advokat Knut Sigurd Kleppe, far til Per Kleppe, [12] oppnevnt til hovedbestyrer for de jødiske boene i Bergen. Han ble etter krigen dømt til fem års tvangsarbeid for dette forholdet. [13]
Så sent som i mars 1945 krevde advokat Kleppe 500 kroner for sitt bry med boet etter Vilma Huszar, som overlevde krigen. Hun ble arrestert i Bergen under jødeaksjonen i november 1942, sendt til Oslo for utskipning med DS «Donau», men kom for sent, og ble i stedet internert i Bredtveit fengsel, hvorfra hun ble løslatt fordi hun hadde ungarsk pass. Ungarn var da Tysklands allierte, så disse jødene ble spart. Likvidasjonsstyret i Oslo sendt iltelegram til Kleppe i Bergen: «Da ungarske statsborgere er Likvidasjonsstyret uvedkommende, må Wilma Huszars formue straks frigis i sin helhet.» Leiligheten hennes i hjørnehuset Welhavensgate 62 på Møhlenpris var imidlertid allerede utleid til andre. Bobestyrer Kleppe skrev til Huszars advokat: «Paa det tidspunkt det ble gjort, var jødinnen Wilma Huszar internert, og det ble sagt at hun ikke vilde komme tilbake.» Nå var Vilma Huszar katolikk, ikke jødinne, og hun overlevde krigen fordi en NS-politimann sørget for å få henne sykehusinnlagt og erklært uegnet for deportasjon
Edgar
Har lest en del av det før
Synes denne delen av krigen er veldig interessant Håper og finne ut mere om Likvidasjonsstyret i Tønsberg.Relic Hunter
Hei
Likvidasjonsstyret konfiskerte butikken Tønsberg Ekvipering. Eieren, Isaac Plesansky, ble brakt til Berg fangeleir og deretter videre til Auschwitz med Donau-transporten. Intendant på Berg, Alf Kjølner, sørget for at Plesanskys varebeholdning ble solgt til Emil Kjølner A/S for 6356 kr. Emil Kjølner A/S utviklet seg etter hvert til Adelstenkonsernet. Plesansky ble drept i Auschwitz, og hans sønn Bernhard var den eneste i familien som overlevde.
Familien bodde her i Adlers gate 25.
Kilde: D R Fosnes (2006)
Søk: likvidasjonsstyret Tønsberg , så finnes det mye info...
EdgaR
Likvidasjonsstyret konfiskerte butikken Tønsberg Ekvipering. Eieren, Isaac Plesansky, ble brakt til Berg fangeleir og deretter videre til Auschwitz med Donau-transporten. Intendant på Berg, Alf Kjølner, sørget for at Plesanskys varebeholdning ble solgt til Emil Kjølner A/S for 6356 kr. Emil Kjølner A/S utviklet seg etter hvert til Adelstenkonsernet. Plesansky ble drept i Auschwitz, og hans sønn Bernhard var den eneste i familien som overlevde.
Familien bodde her i Adlers gate 25.
Kilde: D R Fosnes (2006)
Søk: likvidasjonsstyret Tønsberg , så finnes det mye info...
EdgaR
Last edited by Edgar on 24 Jan 2012 20:17, edited 1 time in total.
Frem med vår nære fortid
- før den blir glemt for alltid!
- før den blir glemt for alltid!
Takker for mer info, Edgar!Edgar wrote:Hei
Likvidasjonsstyret konfiskerte butikken Tønsberg Ekvipering. Eieren, Isaac Plesansky, ble brakt til Berg fangeleir og deretter videre til Auschwitz med Donau-transporten. Intendant på Berg, Alf Kjølner, sørget for at Plesanskys varebeholdning ble solgt til Emil Kjølner A/S for 6356 kr. Emil Kjølner A/S utviklet seg etter hvert til Adelstenkonsernet. Plesansky ble drept i Auschwitz, og hans sønn Bernhard var den eneste i familien som overlevde.
Familien bodde her i Adlers gate 25.
Kilde: D R Fosnes (2006)
Søk: likvidasjonsstyret Tønsberg , så finnes det mue info...
EdgaR
Har du vært i Tønsberg noen gang? Så at du bor i Ålesund
Hvis du vet sånn ca hvor Kammegaten 1 ligger, så vet du at det er en Kafe der i dag. Denne byggningen er jeg veldig interessert i! Her har jeg litt tro på at det kan ligge noen beviser på Likvidasjonsstyrets aktiviteter under krigen. Kanskje gjemt på loftet eller under gulv el i vegger? På Berg fengsel fant en mann ved navnet Rune Sørli en del dokumenter fra den tiden jødene ble holdt fanget der. ref: http://tb.no/nyheter/graver-i-tonsbergs ... -1.1440476
Har prøvd og kontakte Sørlie uten hell..
Relic Hunter
Hei
I Larvik bodde familien til Herman Sachnowitz. Hans historie ble kjent gjennom boken Det angår også deg. Familien drev Dressmagasinet og Ekko i Larvik og Elias Sachnowitz drev utstyrforretningen Ekko i Kammegata 1, i Tønsberg som solgte undertøy, strømper og stoffer. Ekko i Tønsberg ble etablert i 1937.116
Familien hadde også et gårdsbruk på Gjein i Stokke kommune. Når de anskaffet denne er de ulike kildene uenige om. På holocaustsenteret side kommer det fram at de i 1940 kjøpte gården med et ønske om å kunne livnære seg der under krigen.117 I Stokke Bygdebok bind 2 og 3 fremgår det at familien hadde anskaffet stedet allerede i 1935.118 Gården var en av de større i kommunen med 360 mål innmark og 340 mål skog.119 Familiens overtagelse av gården fremkom ut fra følgende opplysninger:
Det var i 1935 at hvalskytter Jens Jackobsen solgte Gjein gård til fru Rita Sachnowitz i Larvik. Hun døde før krigen og det var mannen, grosserer Herman Sachnowitz som ble eier av gården. På denne tiden ble gården drevet av forpaktere eller bestyrere. Da krigen kom flyttet hele familien, faren, fem sønner og tre døtre til Gjein hvor de bodde i oktober 1942.120
Det er en rekke feil i opplysningene rundt hvem som har eiet gården, når familien anskaffet den og hvorfor. Om den ble anskaffet i 1935, kan vel neppe utsiktene til en tysk okkupasjon ha vært årsaken. Faren het Israel, ikke Herman og moren Sarah, ikke Rita. Rita og Herman var deres barn. Gården sto i Ritas navn i 1942 og Herman overtok i 1945. Fra 1956 står gården oppført med ny eier.
EdgaR
I Larvik bodde familien til Herman Sachnowitz. Hans historie ble kjent gjennom boken Det angår også deg. Familien drev Dressmagasinet og Ekko i Larvik og Elias Sachnowitz drev utstyrforretningen Ekko i Kammegata 1, i Tønsberg som solgte undertøy, strømper og stoffer. Ekko i Tønsberg ble etablert i 1937.116
Familien hadde også et gårdsbruk på Gjein i Stokke kommune. Når de anskaffet denne er de ulike kildene uenige om. På holocaustsenteret side kommer det fram at de i 1940 kjøpte gården med et ønske om å kunne livnære seg der under krigen.117 I Stokke Bygdebok bind 2 og 3 fremgår det at familien hadde anskaffet stedet allerede i 1935.118 Gården var en av de større i kommunen med 360 mål innmark og 340 mål skog.119 Familiens overtagelse av gården fremkom ut fra følgende opplysninger:
Det var i 1935 at hvalskytter Jens Jackobsen solgte Gjein gård til fru Rita Sachnowitz i Larvik. Hun døde før krigen og det var mannen, grosserer Herman Sachnowitz som ble eier av gården. På denne tiden ble gården drevet av forpaktere eller bestyrere. Da krigen kom flyttet hele familien, faren, fem sønner og tre døtre til Gjein hvor de bodde i oktober 1942.120
Det er en rekke feil i opplysningene rundt hvem som har eiet gården, når familien anskaffet den og hvorfor. Om den ble anskaffet i 1935, kan vel neppe utsiktene til en tysk okkupasjon ha vært årsaken. Faren het Israel, ikke Herman og moren Sarah, ikke Rita. Rita og Herman var deres barn. Gården sto i Ritas navn i 1942 og Herman overtok i 1945. Fra 1956 står gården oppført med ny eier.
EdgaR
Frem med vår nære fortid
- før den blir glemt for alltid!
- før den blir glemt for alltid!
Utrolig bra info!! Setter veldig pris på at du har satt deg så godt inn i detteEdgar wrote:Hei
I Larvik bodde familien til Herman Sachnowitz. Hans historie ble kjent gjennom boken Det angår også deg. Familien drev Dressmagasinet og Ekko i Larvik og Elias Sachnowitz drev utstyrforretningen Ekko i Kammegata 1, i Tønsberg som solgte undertøy, strømper og stoffer. Ekko i Tønsberg ble etablert i 1937.116
Familien hadde også et gårdsbruk på Gjein i Stokke kommune. Når de anskaffet denne er de ulike kildene uenige om. På holocaustsenteret side kommer det fram at de i 1940 kjøpte gården med et ønske om å kunne livnære seg der under krigen.117 I Stokke Bygdebok bind 2 og 3 fremgår det at familien hadde anskaffet stedet allerede i 1935.118 Gården var en av de større i kommunen med 360 mål innmark og 340 mål skog.119 Familiens overtagelse av gården fremkom ut fra følgende opplysninger:
Det var i 1935 at hvalskytter Jens Jackobsen solgte Gjein gård til fru Rita Sachnowitz i Larvik. Hun døde før krigen og det var mannen, grosserer Herman Sachnowitz som ble eier av gården. På denne tiden ble gården drevet av forpaktere eller bestyrere. Da krigen kom flyttet hele familien, faren, fem sønner og tre døtre til Gjein hvor de bodde i oktober 1942.120
Det er en rekke feil i opplysningene rundt hvem som har eiet gården, når familien anskaffet den og hvorfor. Om den ble anskaffet i 1935, kan vel neppe utsiktene til en tysk okkupasjon ha vært årsaken. Faren het Israel, ikke Herman og moren Sarah, ikke Rita. Rita og Herman var deres barn. Gården sto i Ritas navn i 1942 og Herman overtok i 1945. Fra 1956 står gården oppført med ny eier.
EdgaR
Den gården skal jeg finne! kan høre med de som eier den i dag. Kanskje de har mere kjenskap til gårdens fortid. Og det med Kammegata 1 er gull verdt i mine videre undersøkelser! Skal på ferie nå, men når jeg kommer hjem igjen skal jeg sjekke dette.Relic Hunter
Hei..
Har som sagt aldri vært borte i likvidasjonsstyret før , med det er så mye flott informasjon som ligger på nettet...
Prøv å søke på google , med forskjellige søkeord.. Det er spennende...Kun din egen fantasi som setter grenser...Ha en fin ferie...
EdgaR
Har som sagt aldri vært borte i likvidasjonsstyret før , med det er så mye flott informasjon som ligger på nettet...
Prøv å søke på google , med forskjellige søkeord.. Det er spennende...Kun din egen fantasi som setter grenser...Ha en fin ferie...
EdgaR
Frem med vår nære fortid
- før den blir glemt for alltid!
- før den blir glemt for alltid!
Voje85, om du prøver å kontakte Rune Sjøli så tror jeg det er bortkastet, han jobber for museet og mener at vi andre er noen amatører som ikke er verdt å svare en gang.
Mvh
Yngvar
Yngvar
Hei, YngvarYngvar wrote:Voje85, om du prøver å kontakte Rune Sjøli så tror jeg det er bortkastet, han jobber for museet og mener at vi andre er noen amatører som ikke er verdt å svare en gang.
Hvis dette er tilfellet, så er det utrolig trist.. Han svarte de første gangene og sa at han skulle se nærmere på saken. Har kontaktet han en del ganger på sms etter at det gikk noen mnd uten livstegn.. over et halvt år senere og ikke svar.. Synd at folk skal bli så høy på pæra pga en utdannelse. Hadde det ikke vært for folk som oss her på forumet hadde veldig få brydd seg om hans oppdagelser for museet angående 2. verdenskrig..
Relic Hunter