Mineberedskap i Oslofjorden under den kalde krigen
Moderators: Stutzpunkt, KOS
Artig å lese dette her ettersom vi akkurat snakket litt om dette på jobb. Nå er det jo ikke så fryktelig mange bilferger igjen ettersom det er bygd et utall tunneler rundt om i vårt vidstrakte land så forsvaret kom litt i manko faktisk på ferger. Det som så da skjedde var jo at vi fant olje i nordsjøen og det ble bygd stort antall supplybåter til nordsjøen som da har blitt tenkt bygd om som mineleggere noe de gjør veldig bra. Han som fortalte dette hadde vært med på øvelse og sa at det lå strategisk plassert depo med flere tusen miner og at de ikke brukte mange timene på ombygging.
Jeg leser akkurat Gullow Gjeseths bok "Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen" som nettopp har kommet ut. Det var tydelig at "sentralsperringen", uavhengig minefelt som skulle legges ut mellom Bolærne og Rauøy, ble sett på som helt avgjørende for forsvaret av Sør-Norge. I følge Gjeseth var den planlagt med 500 miner. Hvor tett pleide man å legge miner i en linje, ville 500 miner her bli to eller tre linjer (det er ca. 6500 meter over)?
500 hørtes lite ut... Normal minsteavstand mellom minene er 50m. Rart om det ikke var planlagt minst 2 linjer.lilje wrote:I følge Gjeseth var den planlagt med 500 miner. Hvor tett pleide man å legge miner i en linje, ville 500 miner her bli to eller tre linjer (det er ca. 6500 meter over)?
Det var da fælt så kjapp du var...lilje wrote:Min enkle matematikk tilsier at man med 50 meter mellom hver mine trenger 130 miner for å legge en 6500 m lang linje. Så da burde jo 500 miner holde til mer enn 3 linjer??
Hodet er rimelig tett grunnet forkjølelse, men jeg oppdaget jo tabben etter et par minutter - dog for sent til å få korrigert innlegget 
OK, så da er 500 sannsynligvis et passende tall for en skikkelig sikker sperring mellom Bolærne og Rauøy. Jeg vet ikke hvor nøyaktig Gjeseths tall er, jeg ser nå at hans kildehenvisning for dette ikke er til originalkilde, men til boka om Østlandet Sjøforsvarsdistrikt (Tom Kristiansen: "Forsvaret av hovedstaden", 2007). Når det gjelder Hærens planer bruker Gjeseth stort sett originalkilder, dvs. de nå avgraderte forsvarsplaner fra de enkelte distriktskommandoer, forsvarsdistrikter og landsforsvar fra perioden 1950-1990 som nå er avgradert og deponert i Riksarkivet.
I Roald Gjelstens "Marinens beredskap 1960-90", utgitt september 2011 av Institutt for Forsvarsstudier (kan lastes ned gratis fra hjemmesiden deres), står det at i 1980 skulle ved mobilsering/beredskap Sjøforsvaret, i tillegg til ca 400 fartøyer for SHV, rekvirere og ta i bruk 202 forhåndsrekvirerte sivile fartøy, der mannskaper var mobiliseringsdisponerte og nødvendig utstyr lagret og klargjort. Bruken av disse var som følger:
Minelegging: 13
Minesveiping: 6
Vaktoppdrag: 14
Eskorte/patruljeoppdrag: 13
Syketransport: 5
Isbryter: 1
Redningstjeneste: 38
Andre oppdrag: 112
De 13 mineleggerne var nok her ferger, inklusive Bastøfergene. De 6 minesveiperne antar jeg var trålere. På 80-tallet var MF Peter Wessel forberedt for bruk som hospitalskip, jeg antar den er blant de 5 for syketransport (mulg de øvrige 4 var hurtigbåter, mener jeg leste om det et sted).
Det står samtidig at litt under halvparten av Marinens ordinære fartøy ikke var utrustet i fredstid, men skulle bemannes (dels med mob-soldater/befal) ved mobilsering/beredskap. I 1980 omfattet det 1 (av 5) fregatt, 5 (av 15) ubåter, 24 (av 46) TKRB, 4 (av 9) minesveipere og 2 (av 7) landgangsfatøy. I tillegg skulle de to korvettene som i fredstid ble brukt som skolefartøy bemannes og utrustes for strid. I tillegg skulle landinstallasjoner (baser, drivstoffanlegg etc.) forsterkes med et større antall mobilseringssoldater.
Dette passer veldig bra med FFI-rapporten fra 1978 som jeg siterte over. Som det sto der, var planen å få de mob-oppsatte TKRBene stridsklare på 7 døgn, 2 døgn til fremmøte og utrustning av mannskaper og klargjøring av fartøyene, 5 døgn til oppøving av mannskap.
Jeg synes det finnes veldig lite materiale omkring denne (selv om mesteparten av de største enhetene, dvs. fregatter og ubåter, var stående i fred) ikke uvesentlige delen av Marinen. Hvordan forgikk forhåndsrekvirering av fartøyer, fredsforberedelser, lagring av utstyr, disponering av befal og mannskap, repetisjonsøvelser, befalskurs etc.? For Hæren og også for KA (som begge først og fremst bygget på mob-oppsetting) er jo dette vel beskrevet, men ikke i samme grad for disse marinens reserveavdelinger.
Minelegging: 13
Minesveiping: 6
Vaktoppdrag: 14
Eskorte/patruljeoppdrag: 13
Syketransport: 5
Isbryter: 1
Redningstjeneste: 38
Andre oppdrag: 112
De 13 mineleggerne var nok her ferger, inklusive Bastøfergene. De 6 minesveiperne antar jeg var trålere. På 80-tallet var MF Peter Wessel forberedt for bruk som hospitalskip, jeg antar den er blant de 5 for syketransport (mulg de øvrige 4 var hurtigbåter, mener jeg leste om det et sted).
Det står samtidig at litt under halvparten av Marinens ordinære fartøy ikke var utrustet i fredstid, men skulle bemannes (dels med mob-soldater/befal) ved mobilsering/beredskap. I 1980 omfattet det 1 (av 5) fregatt, 5 (av 15) ubåter, 24 (av 46) TKRB, 4 (av 9) minesveipere og 2 (av 7) landgangsfatøy. I tillegg skulle de to korvettene som i fredstid ble brukt som skolefartøy bemannes og utrustes for strid. I tillegg skulle landinstallasjoner (baser, drivstoffanlegg etc.) forsterkes med et større antall mobilseringssoldater.
Dette passer veldig bra med FFI-rapporten fra 1978 som jeg siterte over. Som det sto der, var planen å få de mob-oppsatte TKRBene stridsklare på 7 døgn, 2 døgn til fremmøte og utrustning av mannskaper og klargjøring av fartøyene, 5 døgn til oppøving av mannskap.
Jeg synes det finnes veldig lite materiale omkring denne (selv om mesteparten av de største enhetene, dvs. fregatter og ubåter, var stående i fred) ikke uvesentlige delen av Marinen. Hvordan forgikk forhåndsrekvirering av fartøyer, fredsforberedelser, lagring av utstyr, disponering av befal og mannskap, repetisjonsøvelser, befalskurs etc.? For Hæren og også for KA (som begge først og fremst bygget på mob-oppsetting) er jo dette vel beskrevet, men ikke i samme grad for disse marinens reserveavdelinger.
Hospitalskip og syketransport er to forskjellige ting (tenk ambulanse vs sykehus). Syketransport (typisk hurtigbåter) benyttes til evakuering og transport av pasienter/ skadde til bla. hospitalskip for behandling.lilje wrote:MF Peter Wessel forberedt for bruk som hospitalskip, jeg antar den er blant de 5 for syketransport (mulg de øvrige 4 var hurtigbåter, mener jeg leste om det et sted).
Totalforsvaret var jo regulert av et rimelig nitidig planverk med bla. oversikt over aktuellt materiell, varslingsrutiner/-tider osv. At ting (foreløpig) ikke er offentlig tilgjengelig betyr ikke at det ikke finneslilje wrote:Jeg synes det finnes veldig lite materiale omkring denne (selv om mesteparten av de største enhetene, dvs. fregatter og ubåter, var stående i fred) ikke uvesentlige delen av Marinen. Hvordan forgikk forhåndsrekvirering av fartøyer, fredsforberedelser, lagring av utstyr, disponering av befal og mannskap, repetisjonsøvelser, befalskurs etc.? For Hæren og også for KA (som begge først og fremst bygget på mob-oppsetting) er jo dette vel beskrevet, men ikke i samme grad for disse marinens reserveavdelinger.
Joda, men siden hospitalskip ikke var nevnt i oversikten til Gjelsten, og det var kjent at Peter Wessel (den gamle fergen Larvik-Fredrikshavn) var forberedt som hospitalskip, antok jeg den var puttet inn under syketransport (men den kan jo også ha vært i det store antallet "andre oppdrag").
I Hæren er det for alle de tidligere oppsettende avdelinger (regimenter etc.) som ble nedlagt i perioden 1990-ca 2000 utgitt historieverk der disponeringen av mob-avdelingene gjerne er hovedpunktet med temmelig detaljerte beskrivelser av administrasjonen av dette, rep-øvelser, befalskurs, rullføring av mannskaper, mobilseringslagre, forhåndsrekvirering av kjøretøy etc. Men dette var jo hovedaktiviteten til disse avdelingene, og tar derfor mesteparten av sidene i disse bøkene.
I Sjøforsvaret var det så vidt jeg forstår sjøforsvarsdistriktene som hadde ansvaret for mobilseringsavdelingene. For f.eks. ØSD (nedlagt 2001) er det i 2007 utgitt en tilsvarende historiebok. Det står en del der om disponering av mob-mannskap og forhåndsrekvirerte sivile fartøyer, men i mye mindre detalj enn i Hærens tilsvarende bøker.
I boken om min egen gamle oppsettende avdeling, Telemark Infanteregiment IR3, kan man f.eks. finne beskrivelse av alle mob-avdelinger regimentet satte opp, omtale av alle rep-øvelser (inklusive hvem som var avdelingssjef for hver bataljon), alle vesentlige mob-lagre, hvordan arbeidet med rulleføring og administrasjon av mannskaper ble gjennomført, planlegging av forsyningstjenesten i krig, planlegging av forhåndsrekvirering, mobilseringsplanlegging etc.
I boken om ØSD blir tilsvarende beskrevet meget kort, nesten som om det ble sett på som mindre viktig og gjort som et "venstrehåndsarbeid" i ØSD-staben. Det må da være litt mer interessante historier omkring dette?
I Hæren er det for alle de tidligere oppsettende avdelinger (regimenter etc.) som ble nedlagt i perioden 1990-ca 2000 utgitt historieverk der disponeringen av mob-avdelingene gjerne er hovedpunktet med temmelig detaljerte beskrivelser av administrasjonen av dette, rep-øvelser, befalskurs, rullføring av mannskaper, mobilseringslagre, forhåndsrekvirering av kjøretøy etc. Men dette var jo hovedaktiviteten til disse avdelingene, og tar derfor mesteparten av sidene i disse bøkene.
I Sjøforsvaret var det så vidt jeg forstår sjøforsvarsdistriktene som hadde ansvaret for mobilseringsavdelingene. For f.eks. ØSD (nedlagt 2001) er det i 2007 utgitt en tilsvarende historiebok. Det står en del der om disponering av mob-mannskap og forhåndsrekvirerte sivile fartøyer, men i mye mindre detalj enn i Hærens tilsvarende bøker.
I boken om min egen gamle oppsettende avdeling, Telemark Infanteregiment IR3, kan man f.eks. finne beskrivelse av alle mob-avdelinger regimentet satte opp, omtale av alle rep-øvelser (inklusive hvem som var avdelingssjef for hver bataljon), alle vesentlige mob-lagre, hvordan arbeidet med rulleføring og administrasjon av mannskaper ble gjennomført, planlegging av forsyningstjenesten i krig, planlegging av forhåndsrekvirering, mobilseringsplanlegging etc.
I boken om ØSD blir tilsvarende beskrevet meget kort, nesten som om det ble sett på som mindre viktig og gjort som et "venstrehåndsarbeid" i ØSD-staben. Det må da være litt mer interessante historier omkring dette?
Jeg har ikke kunnskap / husker ikke nok til å uttale meg om alle sider av dette, men nå var det vel ikke egne regler for mobiliseringsplanlegging/-disponering og forhåndsrekvirering for de forskjellige forsvarsgrenene?lilje wrote:I boken om ØSD blir tilsvarende beskrevet meget kort, nesten som om det ble sett på som mindre viktig og gjort som et "venstrehåndsarbeid" i ØSD-staben. Det må da være litt mer interessante historier omkring dette?
Mht. nedtegnet historikk, så er det vel flere mulige grunner for at det er "tynt" fra Sjøforsvarets side:
* Sikkerhetsgradering: I motsetning til f.eks. hæren som har endret total karakter fra "mobilisering" til "innsats" er jo Sjøforsvaret (ser bort fra KA og den generelle styrkereduksjonen) i mindre grad berørt av disse endringene - mao. mer eller mindre "business as usual"?
* Manglende prioritering/ interesse/ engasjement (evt. overordnede krav): Historikk som eksemplene du nevner blir jo i all hovedsak nedtegnet av pensjonister med en viss interesse for saken. Det er vel knapt noen avdelinger som har ressurser til dette (spesielt i en omorganisering/ nedleggingsfase). Se bare på nedleggelsen av KA, hvor historikken til alle fort skulle nedtegnes. Resultatet er jo høyst variabelt - fra innbundne bøker til løsark i ringpermer, og totalt fravær for f.eks. avdelingene under VSD (midler var avsatt og man hadde en pensjonert offiser som skulle sørge for dokumentasjon/research, men det stoppet opp på at man ikke fikk engasjert en til å gjøre selve skrivejobben/ dataredigeringen...).
"Sjøforsvarskommando Vestlandet / Marinekommando Vestlandet / Vestlandet sjøforsvarsdistrikt" (Hans C. Smith-Sivertsen, 2001) berører så vidt jeg kan se ikke teamet utover en beskrivelse av de store uvarslede mobiliseringsøvelsene i 1985/86. I motsetning til boken om ØSD er dog denne skrevet på et tidspunkt da sikkerhetsgradering antagelig satte visse grenser for innholdet.
Bøkene for Hærens mange regimenter er skrevet av pensjonerte offiserer, for det meste tidligere regimentssjefer.
Det er nok interessen (og hvor mye av arbeidet i fredstid som dreiet seg om forvaltning av mob-personell og -avdelinger) som har mest å si. Dette gjelder forresten også gradering: Det kreves noe jobb for å få avgradert gradert materiale, selv om det er åpenbart at det ikke lenger har sikkerhetsmessig interesse (bortsett fra den automatiske avgraderingen etter 30 år). Det er også stor forskjell på i hvor stor grad Hærens historiebøker går i detalj med lokale forsvarsplaner, stort sett ut fra om forfatteren tok seg bryet med å sørge for at disse planene ble avgradert.
I Hæren (regner med at det også gjaldt sjø) hadde man OPL/F (organisasjonsplan/fred) og OPL/K (organisasjonsplan/krig). OPL/K ble oppnådd dels (spesielt for høyere tjenestestillinger for yrkesoffiserer) ved å omplassere folk fra stillinger som ikke var krigsviktige til krigsviktige stillinger, dels ved å supplere med mob-soldater og -befal (reserveoffiserer). F.eks. var det kun brigadesjefene i mob-brigadene som hadde samme tjenestestilling i krig og fred, dvs. som brigadesjef, alle bataljonssjefer i infanteriet (ca 60) var stadig tjenestegjørende yrkesoffiserer som hadde stillinger i fred som ikke var krigsviktige. Svært mange var majorer som var mob-oppsatt som midlertidige oberstløytnanter og i fred hadde f.eks. jobb som saksbehandler i Forsvarets overkommando el.l. Går man ned til kompanisjefsnivået var de på 80-tallet for det meste vernepliktig befal (reserveoffiserer) som hadde hatt mer fast tjeneste enn det obligatoriske etter befalsskole (f.eks. tidligere yrkesoffiserer som hadde sluttet i Forsvaret eller folk som etter befalsskole/plikttjeneste hadde fortsatt som kontraktbefal et eller flere år før de gikk over i det sivile, noen var også yrkesoffiserer som i fred hadde ikke-krigsviktige jobber. Ned på troppssjefsnivået og lavere var det utelukkende reservebefal (vernepliktig og utskrevet), og selvfølgelig kun mob-soldater som menige. Menige var etter førstegangstjenesten oppsatt i feltbataljon de første 15 år og så i lokalvernbataljon de neste 10 år. Fortrinnsvis i samme tjenestestilling hele tiden. Feltbataljonene hadde i snitt på 60-80 tallet en 20 dagers (befal og en del korporaler 7 dager mer i forkant) repøvelse hvert 3 1/2 år, mens lokalvernbataljonene hadde i snitt en 12 dagers øvelse (3 dager ekstra i forkant for befal og en del korporaler) ca. hvert 9. år. Vernepliktig og utskrevet befal hadde et visst avansement og hoppet mer fra avdeling til avdeling, og hadde pliktige og frivillige befalskurs i tillegg, normalt av 11-12 dagers varighet, i infanteriet ved IKA, Infanteriets Kursavdeling, ved de andre våpengrener ved våpengrenens skole- og øvingsavdeling.
Det jeg var mest interessert i å vite var hvor mye av dette var å overføre ved de ikke-stående avdelingene i Marinen. Noen eksempler som jeg er spesielt interessert i:
1) En ferge som var forhåndsrekvirert som minelegger. I hver stor grad var befalet her stadig tjenestegjørende (yrkesbefal) som i fredstid var i ikke-krigsviktige tjenestestillinger, og i hvor stor grad var det reserveoffiserer. De siste, hvordan ble de kurset etter at de hadde sluttet i Forsvaret (var det noe tilsvarende Hærens mange kurs for reserveoffiserer?), satset man spesielt på reservebefal som i det sivile hadde maritime jobber (f.eks. i fergerederier)? De menige, gjorde man som i Hæren og hadde samme person i samme tjenestestilling i mange år, med forholdsvis jevnlige rep-øvelser, eller mob-oppsatte man bare folk de første få årene etter førstegangstjenesten da de de hadde ferdighetene noenlunde ferske (med mye større del av Marinen enn Hæren stående, var jo det en mulighet)? Hvor mye ble i det hele tatt et slikt mob-oppsatt ferge-minelegger-mannskap trenet etter førstegangstjeneste på 70- og 80-tallet?
2) Akkurat samme spørsmål når det gjelder de ca. halvparten av alle TKRBer som lå mobiliseringsklare på Håkonsvern. På 70- og ut på 80-tallet hadde SKSK en egen reserveoffiserslinje, OMA (Operativ linje, Marineavdeling). OMA I var for folk som hadde sivil styrmannutdanning, OMA II for sivilingeniører eller folk med mastergrad i realfag, OMA III krevde bare examen artium (mulig det var krav om reallinjen). Jeg holdt på å søke OMA III i 1976, men endte i Hæren i stedet. Jonas Gahr Støre gikk forresten OMA III. Med OMA III hadde man på 70-tallet først et år skole på SKSK og så et praksisår som utskrevet fenrik, normalt som 3. offiser på MTB eller MKB (noen avanserte til NK i løpet av praksisåret).
3) Omtrent det samme i krigsorganisasjonen i f.eks. ØSD-staben med støtteavdelinger (forsyning, sanitet etc.)?
Det er nok interessen (og hvor mye av arbeidet i fredstid som dreiet seg om forvaltning av mob-personell og -avdelinger) som har mest å si. Dette gjelder forresten også gradering: Det kreves noe jobb for å få avgradert gradert materiale, selv om det er åpenbart at det ikke lenger har sikkerhetsmessig interesse (bortsett fra den automatiske avgraderingen etter 30 år). Det er også stor forskjell på i hvor stor grad Hærens historiebøker går i detalj med lokale forsvarsplaner, stort sett ut fra om forfatteren tok seg bryet med å sørge for at disse planene ble avgradert.
I Hæren (regner med at det også gjaldt sjø) hadde man OPL/F (organisasjonsplan/fred) og OPL/K (organisasjonsplan/krig). OPL/K ble oppnådd dels (spesielt for høyere tjenestestillinger for yrkesoffiserer) ved å omplassere folk fra stillinger som ikke var krigsviktige til krigsviktige stillinger, dels ved å supplere med mob-soldater og -befal (reserveoffiserer). F.eks. var det kun brigadesjefene i mob-brigadene som hadde samme tjenestestilling i krig og fred, dvs. som brigadesjef, alle bataljonssjefer i infanteriet (ca 60) var stadig tjenestegjørende yrkesoffiserer som hadde stillinger i fred som ikke var krigsviktige. Svært mange var majorer som var mob-oppsatt som midlertidige oberstløytnanter og i fred hadde f.eks. jobb som saksbehandler i Forsvarets overkommando el.l. Går man ned til kompanisjefsnivået var de på 80-tallet for det meste vernepliktig befal (reserveoffiserer) som hadde hatt mer fast tjeneste enn det obligatoriske etter befalsskole (f.eks. tidligere yrkesoffiserer som hadde sluttet i Forsvaret eller folk som etter befalsskole/plikttjeneste hadde fortsatt som kontraktbefal et eller flere år før de gikk over i det sivile, noen var også yrkesoffiserer som i fred hadde ikke-krigsviktige jobber. Ned på troppssjefsnivået og lavere var det utelukkende reservebefal (vernepliktig og utskrevet), og selvfølgelig kun mob-soldater som menige. Menige var etter førstegangstjenesten oppsatt i feltbataljon de første 15 år og så i lokalvernbataljon de neste 10 år. Fortrinnsvis i samme tjenestestilling hele tiden. Feltbataljonene hadde i snitt på 60-80 tallet en 20 dagers (befal og en del korporaler 7 dager mer i forkant) repøvelse hvert 3 1/2 år, mens lokalvernbataljonene hadde i snitt en 12 dagers øvelse (3 dager ekstra i forkant for befal og en del korporaler) ca. hvert 9. år. Vernepliktig og utskrevet befal hadde et visst avansement og hoppet mer fra avdeling til avdeling, og hadde pliktige og frivillige befalskurs i tillegg, normalt av 11-12 dagers varighet, i infanteriet ved IKA, Infanteriets Kursavdeling, ved de andre våpengrener ved våpengrenens skole- og øvingsavdeling.
Det jeg var mest interessert i å vite var hvor mye av dette var å overføre ved de ikke-stående avdelingene i Marinen. Noen eksempler som jeg er spesielt interessert i:
1) En ferge som var forhåndsrekvirert som minelegger. I hver stor grad var befalet her stadig tjenestegjørende (yrkesbefal) som i fredstid var i ikke-krigsviktige tjenestestillinger, og i hvor stor grad var det reserveoffiserer. De siste, hvordan ble de kurset etter at de hadde sluttet i Forsvaret (var det noe tilsvarende Hærens mange kurs for reserveoffiserer?), satset man spesielt på reservebefal som i det sivile hadde maritime jobber (f.eks. i fergerederier)? De menige, gjorde man som i Hæren og hadde samme person i samme tjenestestilling i mange år, med forholdsvis jevnlige rep-øvelser, eller mob-oppsatte man bare folk de første få årene etter førstegangstjenesten da de de hadde ferdighetene noenlunde ferske (med mye større del av Marinen enn Hæren stående, var jo det en mulighet)? Hvor mye ble i det hele tatt et slikt mob-oppsatt ferge-minelegger-mannskap trenet etter førstegangstjeneste på 70- og 80-tallet?
2) Akkurat samme spørsmål når det gjelder de ca. halvparten av alle TKRBer som lå mobiliseringsklare på Håkonsvern. På 70- og ut på 80-tallet hadde SKSK en egen reserveoffiserslinje, OMA (Operativ linje, Marineavdeling). OMA I var for folk som hadde sivil styrmannutdanning, OMA II for sivilingeniører eller folk med mastergrad i realfag, OMA III krevde bare examen artium (mulig det var krav om reallinjen). Jeg holdt på å søke OMA III i 1976, men endte i Hæren i stedet. Jonas Gahr Støre gikk forresten OMA III. Med OMA III hadde man på 70-tallet først et år skole på SKSK og så et praksisår som utskrevet fenrik, normalt som 3. offiser på MTB eller MKB (noen avanserte til NK i løpet av praksisåret).
3) Omtrent det samme i krigsorganisasjonen i f.eks. ØSD-staben med støtteavdelinger (forsyning, sanitet etc.)?
Interessante spørsmål som jeg ikke kan besvare, men også blir nysgjerrig på... Skal spørre litt rundt - har kolleger som bør vite noe ift det første spørsmålet i alle fall.lilje wrote:1) En ferge som var forhåndsrekvirert som minelegger. I hver stor grad var befalet her stadig tjenestegjørende (yrkesbefal) som i fredstid var i ikke-krigsviktige tjenestestillinger, og i hvor stor grad var det reserveoffiserer. De siste, hvordan ble de kurset etter at de hadde sluttet i Forsvaret (var det noe tilsvarende Hærens mange kurs for reserveoffiserer?), satset man spesielt på reservebefal som i det sivile hadde maritime jobber (f.eks. i fergerederier)? De menige, gjorde man som i Hæren og hadde samme person i samme tjenestestilling i mange år, med forholdsvis jevnlige rep-øvelser, eller mob-oppsatte man bare folk de første få årene etter førstegangstjenesten da de de hadde ferdighetene noenlunde ferske (med mye større del av Marinen enn Hæren stående, var jo det en mulighet)? Hvor mye ble i det hele tatt et slikt mob-oppsatt ferge-minelegger-mannskap trenet etter førstegangstjeneste på 70- og 80-tallet?
2) Akkurat samme spørsmål når det gjelder de ca. halvparten av alle TKRBer som lå mobiliseringsklare på Håkonsvern. På 70- og ut på 80-tallet hadde SKSK en egen reserveoffiserslinje, OMA (Operativ linje, Marineavdeling). OMA I var for folk som hadde sivil styrmannutdanning, OMA II for sivilingeniører eller folk med mastergrad i realfag, OMA III krevde bare examen artium (mulig det var krav om reallinjen). Jeg holdt på å søke OMA III i 1976, men endte i Hæren i stedet. Jonas Gahr Støre gikk forresten OMA III. Med OMA III hadde man på 70-tallet først et år skole på SKSK og så et praksisår som utskrevet fenrik, normalt som 3. offiser på MTB eller MKB (noen avanserte til NK i løpet av praksisåret).
3) Omtrent det samme i krigsorganisasjonen i f.eks. ØSD-staben med støtteavdelinger (forsyning, sanitet etc.)?
Mht. SKSK så har vel "OMA" alltid vært en forkortelse benyttet på operativ marine linje, også i dag. At det har vært egne "reserveoffiserslinjer" er helt nytt for meg, men verdt å sjekke (jeg har et par bøker liggende på vent på SKSK's bibliotek, så jeg må snart få somlet meg en tur ut dit - da kan jeg spørre).
SKSK har de siste årene ivaretatt logistikkutdanningen i Forsvaret, og jeg vil tro noen der også kan ha god peiling på historikken knyttet til spm. 3.
På 70-tallet hadde SKSK følgende ordinære linjer:
1) Operativ linje, nederste avdeling
2) Operativ linje, artiumordningen
3) Maskinlinjen
4) Intendanturlinjen
Av disse var artiumordningen, maskinlinjen og intendanturlinjen 4-årige gjennomgående linjer som bygget på at man hadde examen artium, for for de to første fra reallinjen, for den siste fra økonomisk gymnas. Operativ linje, nederste avdeling, var 3-årig, krevet ikke examen artium, men derimot fartstid til sjøs (noe som var igjen fra tidligere ordninger), noe man kunne få sivilt eller som menig i Marinen. Operativ linje, nederste avdeling, uteksaminerte vernepliktige fenriker til Marinen, som kunne bli yrkesoffiserer. Man kunne også etter nedre avdeling komme inn på de to siste årene av artiumordningen og bli løytnant/yrkesoffiser. De som ble uteskaminert fra operativ linje, artiumordningen, kunne både bli yrkesoffiserer i Marinen og i KA.
I tillegg hadde på 70-tallet (og jeg tror til litt ut på 80-tallet, sannsynligvis til da Befalsskolen for Marinen ble opprettet, men jeg kjenner dette fra midt på 70-tallet, mulig ordningene ofte ble endret) Sjøkrigsskolen to linjer som hovedsaklig var ment å utdanne reserveoffiserer: OMA (Operativ linje, marineavdeling) og OKA (operativ linje, kystartilleriavdeling). Disse hadde begge ca. 1 år skole og ett år praksis/plikttjeneste. OKA var helt parallell med BSKA, og det meste av utdannelsen foregikk ved BSKA, bortsett fra en avsluttende del i Bergen. Men i motsetning til BSKA hadde OKA krav om examen artium, og mens de som gikk BSKA var kvartermestere i praksisåret, var de som gikk OKA fenriker. Noe lignende med OMA, der man også gikk rett fra elev til fenrik (var vel fordi Sjøforsvaret holdt lengre på skillet offiser/underoffiser enn Hæren). Og som jeg skrev, midt på 70-tallet i hvert fall hadde OMA igjen tre grener, OMA I, OMA II og OMA III. OMA II var ganske spesiell, da opptakskrav var å være sivilingeniør, fortrinnsvis fra det som i dag heter linjen for marin teknikk på NTNU, eventuelt cand. real. (den tidens mastergrad i realfag). OMA III krevde bare examen artium (fra reallinjen tror jeg). Ved å google på OMA finner man en del folk som har det på CVen sin.
1) Operativ linje, nederste avdeling
2) Operativ linje, artiumordningen
3) Maskinlinjen
4) Intendanturlinjen
Av disse var artiumordningen, maskinlinjen og intendanturlinjen 4-årige gjennomgående linjer som bygget på at man hadde examen artium, for for de to første fra reallinjen, for den siste fra økonomisk gymnas. Operativ linje, nederste avdeling, var 3-årig, krevet ikke examen artium, men derimot fartstid til sjøs (noe som var igjen fra tidligere ordninger), noe man kunne få sivilt eller som menig i Marinen. Operativ linje, nederste avdeling, uteksaminerte vernepliktige fenriker til Marinen, som kunne bli yrkesoffiserer. Man kunne også etter nedre avdeling komme inn på de to siste årene av artiumordningen og bli løytnant/yrkesoffiser. De som ble uteskaminert fra operativ linje, artiumordningen, kunne både bli yrkesoffiserer i Marinen og i KA.
I tillegg hadde på 70-tallet (og jeg tror til litt ut på 80-tallet, sannsynligvis til da Befalsskolen for Marinen ble opprettet, men jeg kjenner dette fra midt på 70-tallet, mulig ordningene ofte ble endret) Sjøkrigsskolen to linjer som hovedsaklig var ment å utdanne reserveoffiserer: OMA (Operativ linje, marineavdeling) og OKA (operativ linje, kystartilleriavdeling). Disse hadde begge ca. 1 år skole og ett år praksis/plikttjeneste. OKA var helt parallell med BSKA, og det meste av utdannelsen foregikk ved BSKA, bortsett fra en avsluttende del i Bergen. Men i motsetning til BSKA hadde OKA krav om examen artium, og mens de som gikk BSKA var kvartermestere i praksisåret, var de som gikk OKA fenriker. Noe lignende med OMA, der man også gikk rett fra elev til fenrik (var vel fordi Sjøforsvaret holdt lengre på skillet offiser/underoffiser enn Hæren). Og som jeg skrev, midt på 70-tallet i hvert fall hadde OMA igjen tre grener, OMA I, OMA II og OMA III. OMA II var ganske spesiell, da opptakskrav var å være sivilingeniør, fortrinnsvis fra det som i dag heter linjen for marin teknikk på NTNU, eventuelt cand. real. (den tidens mastergrad i realfag). OMA III krevde bare examen artium (fra reallinjen tror jeg). Ved å google på OMA finner man en del folk som har det på CVen sin.
Dette var altså før Befalsskolen for Marinen ble opprettet i 1985 og Sjøforsvarets befalordning ble lik de øvrige forsvarsgrenenes. Jeg antar disse "reserveoffiserslinjene" ved Sjøkrigsskolen ble mer ordinære befalsskolelinjer og at svært store endringer skjedde da (selvfølgelig gikk dette kanskje mest ut over bransjebefal-utdanningen, da gamle Sjømilitære korps ble nedlagt) . Det skjedde sikkert en del endringer allerede før det, etter den store skolereformen med videregående skoler i stedet for gymnas, yrkesskoler etc. slik at opptaksgrunnlag ble endret.
Den som vil kartlegge alle varianter og linjer på de forskjellige utdanningsordninger og skoler i Sjøforsvaret får litt av en jobb... Bare i mine vel 25år i systemet har det vel i snitt vært en større omlegging annet hvert år (tror knapt det finnes ett årskull på f.eks. SKSK med noenlunde samsvar i fagplaner).