Mineberedskap i Oslofjorden under den kalde krigen
Moderators: Stutzpunkt, KOS
En meget vesentlig del (kanskje den viktigste) av invasjonsberedskapen var, sammen med Kystartilleriet, utlegging av sjøminefelt. I ytre Oslofjord var det i fredstid lagt ut kontrollerte minefelt i Huikjæla på vestsiden av Bolærne og i Rauerfjorden på østsiden av Rauøy. Men helt vesentlig for å hindre en invasjon inn Oslofjorden var utlegging av minesperring mellom Bolærne og Rauøy som kunne bestrykes av Bolærne og Rauøy fort (kilde: "Forsvaret av hovedstaden"). Dette var planlagt på et forholdsvis tidlig beredskapstrinn, egen/alliert skipstrafikk ville da gå over de kontrollerte minfeltene i vestre og østre led i stedet for rett gjennom fjorden. I tillegg var det planlagt minelegging av innløp i Vestfold/Telemark og Østfold (som kunne bestrykes av flankefortene). Sjøminene for disse planlagte minefeltene var stort sett lagret på Vestre Bolæren. For å legge ut disse minene var man avhengig av å bruke sivile ferger (først og fremst Bastøfergene) som skulle rekvireres av Marinen og delvis bemannes med reservister fra Marinen. Marinens egne mineleggere, KNM Vidar og KNM Vale ville være prioritert til Nord-Norge. Det høres jo litt merkelig ut at en så viktig del av forsvaret som skulle hindre at fiendtlige skip kunne seile rett inn Oslofjorden og gjenta 1940 var avhengig av å rekvirere Bastøfergen, sikkert ombygge den litt, mobilisere sikkert meget utrente mannskaper som jeg regner med ville trenge en god del trening før de kunne jobbe effektivt ombord før man fikk sperret Oslofjorden effektivt. Noen som vet mer om dette, hvor lang tid regnet man egentlig med at det ville ta før disse Bastøfergene kunne være effektive mineleggere (KNM Vestfold og KNM Østfold???). Jeg tror de siste fergene før Bastø-Fosen tok over ruten, MF Vestfold og MF Østfold, hadde gjennomgått noen modifikasjoner for å kunne sette dem i hurtig bruk som mineleggere.
Rekvirerte sivile ressurser var jo en viktig basis for invasjonsforsvaret vårt: Bilferger som mineleggere, trålere som minesveipere, hurtigbåter som sanitet/evakueringsfartøyer, passasjerbåter som hospitalskip, egne "sivile" helikopterskvadroner, sivile kjøretøyer osv.lilje wrote:Sjøminene for disse planlagte minefeltene var stort sett lagret på Vestre Bolæren. For å legge ut disse minene var man avhengig av å bruke sivile ferger (først og fremst Bastøfergene) som skulle rekvireres av Marinen og delvis bemannes med reservister fra Marinen. Marinens egne mineleggere, KNM Vidar og KNM Vale ville være prioritert til Nord-Norge. Det høres jo litt merkelig ut at en så viktig del av forsvaret som skulle hindre at fiendtlige skip kunne seile rett inn Oslofjorden og gjenta 1940 var avhengig av å rekvirere Bastøfergen, sikkert ombygge den litt, mobilisere sikkert meget utrente mannskaper som jeg regner med ville trenge en god del trening før de kunne jobbe effektivt ombord før man fikk sperret Oslofjorden effektivt. Noen som vet mer om dette, hvor lang tid regnet man egentlig med at det ville ta før disse Bastøfergene kunne være effektive mineleggere (KNM Vestfold og KNM Østfold???). Jeg tror de siste fergene før Bastø-Fosen tok over ruten, MF Vestfold og MF Østfold, hadde gjennomgått noen modifikasjoner for å kunne sette dem i hurtig bruk som mineleggere.
Mtp. den store flåten av egnede fartøyer og helikoptre Norge har (eller i alle fall hadde inntil f.eks. etablering av NIS og utenlandsk oppkjøp av Helikopterservice ol.) var vel dette en svært fornuftig praksis - i alle fall mtp. økonomi. For et lite land, ville det jo være umulig å anskaffe f.eks. dedikerte militære fartøyer for å kunne ivareta en rask og effektiv minelegging iht. planverket (det var ikke få felt / miner som evt. skulle legges ut på kort tid).
Jeg har hatt opplæring og innføring i mye av dette, selv om jeg aldri jobbet direkte med rekvirert materiell. Nå er det nærmere 20 år siden, så jeg husker dessverre ikke detaljer som tidskrav osv., men alle fartøyene som ble rekvirert (uavhengig av formål), ble tilpasset til oppgaven. For fergene som skulle benyttes som leggere, ble det produsert tilpassede skinneganger etc. som lå lagret på nærliggende depot (går ut fra at Karljohansvern i Horten var lagrings- og utrustningssted for fergene i oslofjorden?). Mannskapene var mobilisert i stillingene sine, og det ble jevnlig gjennomført mobøvelser iht. bestemmelsene som gjaldt for dette den gang (som for de rene militære avdelingene).
I dag er omfanget av slik rekvirering adskillig mindre (naturlig, gitt at vi ikke har et invasjonsforsvar), og mineforsvaret er avviklet, utover en begrenset defensiv kapasitet på minerydding. Vet ikke om det er annet enn hospitalskip (Hurtigruten) og medisinsk evakuering (SAS Braathens) som stadig er aktuell ift. rekvirering av sivilt materiell (sannsynligvis er vel "rekvirering" ikke lenger rett, da det heller er snakk om frivillige avtaler med de aktuelle sivile aktørene).
Nye uavhengige minesystemer lå inne på langtidsplan for Forsvaret for noen år tilbake, men er vel nå ikke lenger aktuelt (merket meg i alle fall ikke dette på den nye LTP'en som nylig ble vedtatt).
Regner med at det stadig står en del minesystemer på lager, men jeg går ut fra at dette materiellet er i ferd med å bli avhendet. Vi hadde opprinnelig en salig blanding av britiske, norske, tyske (og kombinasjoner av disse) i tillegg til US Mk 6, men det var vel bare sistnevnte som overlevde til slutt.
Har forresten lagt ut litt relevant info i disse to trådene:lilje wrote:En meget vesentlig del (kanskje den viktigste) av invasjonsberedskapen var, sammen med Kystartilleriet, utlegging av sjøminefelt. I ytre Oslofjord var det i fredstid lagt ut kontrollerte minefelt i Huikjæla på vestsiden av Bolærne og i Rauerfjorden på østsiden av Rauøy.
http://www.kystfort.com/forum/topic183-825.html#14405
http://www.kystfort.com/forum/topic1741.html#13981 (ikke ferdig/kvalitetssikret...).
Jeg var matros på en av Bastøfergen, og denne hadde to sett med jernbaneskinner på bildekket. Vi viste at fergen var klargjort for minelegging men hadde ingen opplæring ang. dette. Det eneste vi fikk vite var at forsvaret ville gjøre den jobben og vi skulle ta oss av båten. Dette var lenge før Bastø Fosen overtok.
Mvh
Yngvar
Mvh
Yngvar
Høres rimelig ut. Husker som sagt ikke alle detaljene, men det er jo naturlig at mannskapet som kjente fartøyet best ivaretok akkurat den biten.Yngvar wrote:Jeg var matros på en av Bastøfergen, og denne hadde to sett med jernbaneskinner på bildekket. Vi viste at fergen var klargjort for minelegging men hadde ingen opplæring ang. dette. Det eneste vi fikk vite var at forsvaret ville gjøre den jobben og vi skulle ta oss av båten.
Selve mineleggingen er jo en relativ enkel affære rent teknisk, da det bokstavlig talt består i å skyve minene over bord langs skinnegangen. Husker ikke om minesystemene krevde noe klargjøring ombord, men vil anta at de skulle leveres ferdig klargjort fra depoet, hvor de gjennomgikk regelmessige kontroll-/vedlikeholdsrutiner under lagringen (mulig at de hydrostatiske "smeltesikringene" kanskje måtte monteres ombord pga. faren for at minene kunne bli utsatt for sjøsprøyt el. før legging?).
Utover det tekniske, var det naturligvis strenge krav navigasjon ifbm. leggingen, slik at minene havnet i nøyaktig posisjon langs den planlagte linjen.
Klargjøringen av fergene tok neppe lang tid, gitt at skinnene var ferdig tilpasset på forhånd. Lastingen var heller ingen kompleks operasjon, da det kun var snakk om å fortløpende fylle opp de to skinnegangene på dekk.
Her er forresten en side med en grei beskrivelse av bla. US Mk 6, som var det dominerende systemet i vårt mineforsvar (inkl. et par bilder som viser hvordan minene blir lagt ut):
http://www.navweaps.com/Weapons/WAMUS_Mines.htm
Så vidt jeg vet var alle våre Mk 6 systemer utstyrt med antenne (lik bildet av Mk5 systemet på siden jeg linket til ovenfor). De øvrige systemene var også hovedsaklig kontaktminer, men vi hadde et mindre antall akustiske systemer også (disse var samlet til bruk i et spesielt område langs kysten).
I tillegg til nevnte Mk 6, hadde vi britiske MkII ("uavhengig" utgave av de forankrede LMkII minene benyttet i C-ML og - modifisert - US kontrollerbart system) og N46 / N49. Hvis jeg husker rett, var sistnevnte kombinasjoner av norske/tyske ankere og tyske/britiske kupler (tror de akustiske systemene var basert på britiske kupler).
Dette var veldig interessant! Skulle gjerne hørt mer om disse skipene som skulle rekvireres til Marinens reserve, spesielt fergene som skulle være mineleggere. Regner med at det var meningen at selve skipsmannskapet (dekk og maskin) skulle bli værende, men som militære eller sivile? Og at de skulle suppleres med mobiliseringsoppsatte vernepliktige som hadde gjort førstegangstjeneste i Marinen, fortrinnsvis på minelegger, til utlegging av miner, luftvern etc?
Mener å huske at Bastøfergene på 1980-tallet hadde montert et par fester for enten 12,7mm mitraljøser eller 20 mm maskinkanoner på rekka på overbygningen? Fergene som gikk på 1980-tallet var Bastø I og Bastø II, bygget ved Framnæs og levert i henholdsvis 1978 og 1979. I 1983 var Bastø II innleid av Marinen i 5 dager for å brukes under repetisjonsøvelse. I 1991 ble Bastø II ombygd en del og omdøpt til M/F Østfold. Samtidig ble Bastø I solgt til Canada og erstattet med M/F Vestfold som da var ny, bygget av Trønderverftet A/S. I 1996 mistet Gokstad AS (tidligere A/S Alpha) konsesjonen på ruten til Bastø-Fosen og disse fergene ble tatt ut av bruk.
Hva med ledelse, regner med at fergens skipsfører/styrmenn etc ville bli ombord og være under kommando av en militær skipssjef, yrkesoffiser eller reserveoffiser?
Mk 6 fra 1. verdenskrig, i bruk i Norge til 1990-årene! Det var jo litt av en historie, men de var vel kanskje like brukbare i 70-80 år?
Mener å huske at Bastøfergene på 1980-tallet hadde montert et par fester for enten 12,7mm mitraljøser eller 20 mm maskinkanoner på rekka på overbygningen? Fergene som gikk på 1980-tallet var Bastø I og Bastø II, bygget ved Framnæs og levert i henholdsvis 1978 og 1979. I 1983 var Bastø II innleid av Marinen i 5 dager for å brukes under repetisjonsøvelse. I 1991 ble Bastø II ombygd en del og omdøpt til M/F Østfold. Samtidig ble Bastø I solgt til Canada og erstattet med M/F Vestfold som da var ny, bygget av Trønderverftet A/S. I 1996 mistet Gokstad AS (tidligere A/S Alpha) konsesjonen på ruten til Bastø-Fosen og disse fergene ble tatt ut av bruk.
Hva med ledelse, regner med at fergens skipsfører/styrmenn etc ville bli ombord og være under kommando av en militær skipssjef, yrkesoffiser eller reserveoffiser?
Mk 6 fra 1. verdenskrig, i bruk i Norge til 1990-årene! Det var jo litt av en historie, men de var vel kanskje like brukbare i 70-80 år?
Husker som sagt ikke så mye av hvordan dette var arrangert, men jeg vil bli overrasket om det avvek mye fra dine antagelser.lilje wrote:Regner med at det var meningen at selve skipsmannskapet (dekk og maskin) skulle bli værende, men som militære eller sivile? Og at de skulle suppleres med mobiliseringsoppsatte vernepliktige som hadde gjort førstegangstjeneste i Marinen, fortrinnsvis på minelegger, til utlegging av miner, luftvern etc?
Mener å huske at Bastøfergene på 1980-tallet hadde montert et par fester for enten 12,7mm mitraljøser eller 20 mm maskinkanoner på rekka på overbygningen?
Hva med ledelse, regner med at fergens skipsfører/styrmenn etc ville bli ombord og være under kommando av en militær skipssjef, yrkesoffiser eller reserveoffiser?
Absolutt! Det er jo det geniale (eller skremmende - alt etter hvordan man ser det...) med miner som våpen. Selv om det i dag er utviklet svært sofistikerte systemer som kombinerer forskjellige typer sensorer (trykk, akustikk, elektro-/magnetfelt) og logikk for å kunne detektere spesifikke skipssignaturer, "skipstellere" osv., er det pd. stadig "gammel" teknologi som i hovedsak har vært anvendt i praksis. Du ville blitt overrasket over hva f.eks. irakerne la ut i gulfen ifbm. den første gulfkrigen... Gammel og enkel teknologi, men effektivt - både ift. våpenvirkningen i seg selv (sprengstoff er sprengstoff...), men ikke minst "psykologisk" (hvor minene kanskje har sin største virkning). Bare trusselen om miner vil binde opp forholdsmessig enorme ressurser ift. å klarere et område for trafikk.lilje wrote:Mk 6 fra 1. verdenskrig, i bruk i Norge til 1990-årene! Det var jo litt av en historie, men de var vel kanskje like brukbare i 70-80 år?
Moderne miner er svært kostbare, og ikke minst vanskelige både å finne og uskadeliggjøre. Slik sett er det ikke unaturlig at man stadig sverger til "gamle" og "enkle" systemer som er tilgjengelig i stort antall. Realiteten er jo at minene som regel må tas opp igjen etter en tid når konflikten er over - gjerne av de som la dem ut... Historien har vist utfordringene man står overfor da (trenger ikke å gå lenger enn til vår egen kyst for å illustrere akkurat det. Amerikanerne gjorde seg også noen erfaringer rundt dette i Vietnam...).
Minesystemene våre ble naturligvis lagret under optimale forhold og regelmesig vedlikeholdt/testet (depotene hadde egne verksteder med hovedsaklig sivilansatte fagarbeidere, under ledelse av en militær inspektør/minør). "Slitedeler" ble skiftet ut og nødvendige modifikasjoner ble utført (f.eks. måtte elektriske ledninger skiftes da plastisolasjon forvitrer over tid), slik at de i praksis var "god som ny" helt frem til utfasing.
De kontrollerbare systemene ble totaloverhalt ifbm. IDA-prosjektet (omsmelting av sprengstoff, sandblåsing og modifikasjon av mineskall/ ladningskasser, ny overflatebehandling og ny elektronikk mm.). På Østøya ved Horten var det et eget verksted med bla. anlegg for smelting av TNT (husker ikke om det ble modernisert eller helt nyetablert ifbm. IDA-prosjektet). Det ble rutinemesisg tatt prøver av sprengstoffet i minene via inspeksjonsluker i mineskallet for å kontrollere status og evt. behov for omsmelting. Jeg er usikker på praksis for de uavhengige systemene, men vil tro det samme gjaldt for disse - muligens med andre intervaller, i og med at de naturlig nok ikke var i regelmessig "bruk" på samme måte som de kontrollerbare minene.
Jeg mener Mk 6 hadde sprengstoffet støpt rett i skallet, mens Mk II kuplene hadde egne ladningskasser (i begge tilfellene var det selvsagt tilstrekkelig med luft til å skikre oppdriften).
Mk 6 (og tilsvarende systemer) er for øvrig stadig i bruk - både i Norge og andre land, dog i dag primært som øvingsminer.
Akkurat når vi formelt sett avviklet mineforsvaret er jeg usikker på, men mineleggerne KNM Vidar og Vale ble avhendet og solgt til hhv. Litauen (Vidar, 2006) og Latvia (Vale, 2003). Vale lå vel i opplag en stund før det ble solgt, mens Vidar bla. ble benyttet som kommandofartøy for NoTG (deler av minedekket ble bygd om for å huse kontainere med opsrom og forlegning for TG-stab) i tillegg til at det ble benyttet som kommandofartøy da Norge hadde kommandoen over NATOS stående minerydderstyrke i 1998-99 og 2004-05.
Har noen mer info om Marinens reserver med bruk av rekvirerte fartøyer, jeg tenker spesielt på mannskaps/befalssiden? En av grunnene til at Marinen hadde 15 måneders førstegangstjeneste mens Kystartilleriet og Hæren hadde 12 måneders, var vel at det var svært mye mindre repetisjonsøvelser i Marinen. Så for de av slike enheter (trålere som minesveipere, ferger som mineleggere, Peter Wessel som hospitalskip etc.) som tilhørte Marinens reserve og ikke Sjøheimevernet fikk vel mannskapene minimalt med trening etter førstegangstjenesten? Var det bedre på befalssiden?
Jeg har selv erfaring med rekvisisjonssystemet for kjøretøyer i mob-avdeling i Hæren og i Land-Heimevernet. I mob-avdeling i Hæren (infanteribataljon i IR 3) var alle lastevogner og de feltvogner som ikke var sambandsbærere, samt traktorer og spesialkjøretøyer (gravemaskiner, hjullaster, redningsbil) sivile kjøretøyer som skulle rekvireres ved mobilsering. I IR3 fikk eierne av bilene som var forhåndsrekvirerte kort om dette i posten hvert år om at bilen ved mobilisering straks måtte leveres på Kongsberg idrettsplass, der det var lagt opp til et system for overtagelse av bilene og kjøring av dem til hver avdelings mobiliseringslager.
Men for skip er det jo ikke så enkelt, man leverer ikke bare Bastøferga på brygga i Horten og overlater den til en gjeng mob-gaster med førstegangstjenste i Marinen for 5-15 år siden....
Jeg har selv erfaring med rekvisisjonssystemet for kjøretøyer i mob-avdeling i Hæren og i Land-Heimevernet. I mob-avdeling i Hæren (infanteribataljon i IR 3) var alle lastevogner og de feltvogner som ikke var sambandsbærere, samt traktorer og spesialkjøretøyer (gravemaskiner, hjullaster, redningsbil) sivile kjøretøyer som skulle rekvireres ved mobilsering. I IR3 fikk eierne av bilene som var forhåndsrekvirerte kort om dette i posten hvert år om at bilen ved mobilisering straks måtte leveres på Kongsberg idrettsplass, der det var lagt opp til et system for overtagelse av bilene og kjøring av dem til hver avdelings mobiliseringslager.
Men for skip er det jo ikke så enkelt, man leverer ikke bare Bastøferga på brygga i Horten og overlater den til en gjeng mob-gaster med førstegangstjenste i Marinen for 5-15 år siden....
Nja... det er vel litt snudd på hodet. Marinen hadde lengre førstegangstjeneste primært pga. generelt høyere krav til utdanning og spesialisering (mange vernepliktige måtte f.eks. ta lengre kurs på opptil 3mnd etter rekruttskolen, og man ønsket jo naturlig nok å utnytte disse en tid før de ble dimmitert...). Fordi førstegangstjenesten var lengre ble det bla. derfor også færre repetisjonsøvelser, siden rep.øvelser "spiser" av den totale lovbestemte verneplikstiden (som jeg formoder stadig er 19mnd inntil man har fylt 44?).lilje wrote:En av grunnene til at Marinen hadde 15 måneders førstegangstjeneste mens Kystartilleriet og Hæren hadde 12 måneders, var vel at det var svært mye mindre repetisjonsøvelser i Marinen. Så for de av slike enheter (trålere som minesveipere, ferger som mineleggere, Peter Wessel som hospitalskip etc.) som tilhørte Marinens reserve og ikke Sjøheimevernet fikk vel mannskapene minimalt med trening etter førstegangstjenesten?
Et annet moment er jo at Marinen - i motsetning til f.eks. KA - ikke drev "mobutdanning" i like stor grad. Vi har jo stort sett alltid driftet alle fartøyene våre i fredstid, så ved mobilisering er jo allerede besetningen på plass. Uten at jeg vet det med sikkerhet, antar jeg at krigsoppsetning for rekvirerte fartøyer i stor grad baserte seg på mannskaper som tidligere hadde tjenestegjort på f.eks. minelegger/minerydder.
Jeg uttrykte meg litt upresist. Som du sier var Marinen (og Flyvåpenet) i mye større grad stående i fredstid enn Kystartilleriet og Hæren (og Luftvernartilleriet). Hæren hadde i fredstid en total styrke på omkring 20.000 (1970- og 1980-tallet), den totale krigsstyrken var på 165.000 mann, dvs. mer enn en 8-dobling. Faktoren for Kystartilleriet antar jeg var omtrent den samme, ca. 8-dobling ved mobilisering.
Men det betyr ikke at ikke Marinen også hadde mobiliseringsavdelinger. Jeg tror Marinen i hvert skulle tredobles i mannskaper ved mobilsering. Som Natter sier, var de viktigste krigsfartøyene i drift i fredstid, men en del, særlig mindre fartøyer (Tjeld/Storm og minesveipere) lå til enhver tid i opplag på bl.a. Håkonsvern og skulle bemannes ved beredskap/mobilsering (dels av befal som var i landtjenenste som ikke vare krigsviktig, men sikkert også en del mob/reservister), det var et større antall rekvirerte sivile fartøyer som skulle bemannes og som denne tråden har vært om (i tillegg til SHV), og det var en god del landavdelinger, øket stab i Sjøforsvarsdistrikter, forsyningsavdelinger, sanitetsavdelinger, f.eks. tungt feltsykehus ved hver marinebase etc. etc. Men i hvilken grad ble disse Marinens mobilseringsavdelinger/mannskaper overhodet øvet etter førstegangstjenesten? En venn av meg som hadde vært "blodkvart"/rekruttskoleinstruktør på KNM HH i førstegangstjenesten fikk i over 20 år etterpå Krigstjenestekort med beskjed om at han ved mobilisering skulle møte som kvartermester (og etter hvert fenrik) på Håkonsvern for å være nestkommanderende for en eller annen slags forsyningsavdeling/depot. Men på de 20 årene ble han aldri innkalt til noen øvelse. Var dette det vanlige?
Men det betyr ikke at ikke Marinen også hadde mobiliseringsavdelinger. Jeg tror Marinen i hvert skulle tredobles i mannskaper ved mobilsering. Som Natter sier, var de viktigste krigsfartøyene i drift i fredstid, men en del, særlig mindre fartøyer (Tjeld/Storm og minesveipere) lå til enhver tid i opplag på bl.a. Håkonsvern og skulle bemannes ved beredskap/mobilsering (dels av befal som var i landtjenenste som ikke vare krigsviktig, men sikkert også en del mob/reservister), det var et større antall rekvirerte sivile fartøyer som skulle bemannes og som denne tråden har vært om (i tillegg til SHV), og det var en god del landavdelinger, øket stab i Sjøforsvarsdistrikter, forsyningsavdelinger, sanitetsavdelinger, f.eks. tungt feltsykehus ved hver marinebase etc. etc. Men i hvilken grad ble disse Marinens mobilseringsavdelinger/mannskaper overhodet øvet etter førstegangstjenesten? En venn av meg som hadde vært "blodkvart"/rekruttskoleinstruktør på KNM HH i førstegangstjenesten fikk i over 20 år etterpå Krigstjenestekort med beskjed om at han ved mobilisering skulle møte som kvartermester (og etter hvert fenrik) på Håkonsvern for å være nestkommanderende for en eller annen slags forsyningsavdeling/depot. Men på de 20 årene ble han aldri innkalt til noen øvelse. Var dette det vanlige?
Henvisningen til den totale hærstyrken som du nevner ovenfor, er det kun for Hæren du mener og ikke inkludert forsterkninger fra HV?lilje wrote:Jeg uttrykte meg litt upresist. Som du sier var Marinen (og Flyvåpenet) i mye større grad stående i fredstid enn Kystartilleriet og Hæren (og Luftvernartilleriet). Hæren hadde i fredstid en total styrke på omkring 20.000 (1970- og 1980-tallet), den totale krigsstyrken var på 165.000 mann, dvs. mer enn en 8-dobling. Faktoren for Kystartilleriet antar jeg var omtrent den samme, ca. 8-dobling ved mobilisering.
-
RasmusTerne
Hei.lilje wrote:Jeg uttrykte meg litt upresist. Som du sier var Marinen (og Flyvåpenet) i mye større grad stående i fredstid enn Kystartilleriet og Hæren (og Luftvernartilleriet). Hæren hadde i fredstid en total styrke på omkring 20.000 (1970- og 1980-tallet), den totale krigsstyrken var på 165.000 mann, dvs. mer enn en 8-dobling. Faktoren for Kystartilleriet antar jeg var omtrent den samme, ca. 8-dobling ved mobilisering.
Men det betyr ikke at ikke Marinen også hadde mobiliseringsavdelinger. Jeg tror Marinen i hvert skulle tredobles i mannskaper ved mobilsering. Som Natter sier, var de viktigste krigsfartøyene i drift i fredstid, men en del, særlig mindre fartøyer (Tjeld/Storm og minesveipere) lå til enhver tid i opplag på bl.a. Håkonsvern og skulle bemannes ved beredskap/mobilsering (dels av befal som var i landtjenenste som ikke vare krigsviktig, men sikkert også en del mob/reservister), det var et større antall rekvirerte sivile fartøyer som skulle bemannes og som
denne tråden har vært om (i tillegg til SHV), og det var en god del landavdelinger, øket stab i Sjøforsvarsdistrikter, forsyningsavdelinger, sanitetsavdelinger, f.eks. tungt feltsykehus ved hver marinebase etc. etc. Men i hvilken grad ble disse Marinens mobilseringsavdelinger/mannskaper overhodet øvet etter førstegangstjenesten? En venn av meg som hadde vært "blodkvart"/rekruttskoleinstruktør på KNM HH i førstegangstjenesten fikk i over 20 år etterpå Krigstjenestekort med beskjed om at han ved mobilisering skulle møte som kvartermester (og etter hvert fenrik) på Håkonsvern for å være nestkommanderende for en eller annen slags forsyningsavdeling/depot. Men på de 20 årene ble han aldri innkalt til noen øvelse. Var dette det vanlige?
I mitt tilfelle var jeg tekniker (SO) i Sjøforsvaret fra -66 til 70.(seilende,fregatt)
Etter dimitering var jeg mob/FN disponert i samme stilling til -76,(frammøte herværende orlogsstasjon), da jeg ble overført til SHV.
Sigfred R.
Ved mobilisering av ferger til minelegging var opplegget at den sivile besettningen sto for forseiling til mobiliserings-sted. Der ble den sivile besettningen, untatt maskinist(er) dimitert og militær komando heist.
Klargjøringen på dekk og montering av utstyret var unnagjort på noen timer når de faste punktene var sveist inn. Noe ekstra naviagasjonsutsyr ble montert i styrhuset.
Flere ferger langs kysten som fremdeles har disse festene på plass.
Klargjøringen på dekk og montering av utstyret var unnagjort på noen timer når de faste punktene var sveist inn. Noe ekstra naviagasjonsutsyr ble montert i styrhuset.
Flere ferger langs kysten som fremdeles har disse festene på plass.
Jeg fant nå i en studie fra FFI fra 1978 (gradert Hemmelig, avgradert i 2009) om TKRBer i invasjonsforsvaret tall for hvor stor del av torpedo- og kanon/rakettbåter var utrustet i fredstid, og hvor mange som skulle utrustes med mobiliseringsmannskaper. Av 46 fartøyer (20 av Tjeld-klasse, 20 av Storm-klasse og 6 av Snøgg-klasse) var i snitt 24 utrustet og bemannet til enhver tid 1972-1975. Av de 24 som var utrustet, var i snitt 7 på operasjon i Nord-Norge, 4 operative i Sør-Norge, 4 under oppøving av mannskap, 5 i reserveskvadronen (25. TKRB-skvadron) og 4 undergikk planlagt vedlikehold. I snitt var 21 TKRBer mobiliseringsklare eller lå i opplag på Haakonsvern.
Klargjøringstid før de var stridsklare er angitt for de utrustede:
Operative båter i Sør-Norge: 9 timer (29 timer hvis under ferie)
Båter under oppøving: 36 timer hvis nær slutten av oppøving, 144 timer nær start
Reserveskvadronen: 60 timer
Fartøy under vedlikehold ved HOS: 48 timer
Fartøy under vedlikehold ved BMV: 168 timer
(Her er f.eks. angitt at for et fartøy operativt i Sør-Norge har man regnet 4 timer på å gå fra øvingfelt til Haakonsvern og deretter 5 timer klargjøringstid ved Haakonsvern for å få fartøyet stridsklart).
For de fartøyene som var mobilseringsklare anga man at første fartøy ville være stridsklart etter 3-7 døgn (nedre grense på 3 døgn bygget på optimistiske forutsetninger om mobilisering, ekvipering og oppøving av mannskap samt materiell- og utstyrsmessig klargjøring av fartøy). Syv døgn var regnet som den normale mobilseringstiden for en TKRB. Da var det regnet to døgn til å mobilisere mannskapet, og 5 døgn til en forsert oppøving av mannskapet i henhold til gjeldende direktiv. Med stor usikkerhet regnet man med at man skulle ha 10 av de mobiliseringsklare TKRBene stridsklare innen 15 døgn.
Klargjøringstid før de var stridsklare er angitt for de utrustede:
Operative båter i Sør-Norge: 9 timer (29 timer hvis under ferie)
Båter under oppøving: 36 timer hvis nær slutten av oppøving, 144 timer nær start
Reserveskvadronen: 60 timer
Fartøy under vedlikehold ved HOS: 48 timer
Fartøy under vedlikehold ved BMV: 168 timer
(Her er f.eks. angitt at for et fartøy operativt i Sør-Norge har man regnet 4 timer på å gå fra øvingfelt til Haakonsvern og deretter 5 timer klargjøringstid ved Haakonsvern for å få fartøyet stridsklart).
For de fartøyene som var mobilseringsklare anga man at første fartøy ville være stridsklart etter 3-7 døgn (nedre grense på 3 døgn bygget på optimistiske forutsetninger om mobilisering, ekvipering og oppøving av mannskap samt materiell- og utstyrsmessig klargjøring av fartøy). Syv døgn var regnet som den normale mobilseringstiden for en TKRB. Da var det regnet to døgn til å mobilisere mannskapet, og 5 døgn til en forsert oppøving av mannskapet i henhold til gjeldende direktiv. Med stor usikkerhet regnet man med at man skulle ha 10 av de mobiliseringsklare TKRBene stridsklare innen 15 døgn.