Det tyske batteriet er behandlet ganske omfattende i en annen tråd.
Det jeg ønsker å fokusere på i denne tråden er de bakenforliggende faktorer som førte til at en norsk utbygging ble påbegynt i 1949.
Utvalget til vurdering av Kystartilleriets oppsetninger i 1947 endte opp med å foreslå det mindre enn halvferdige tyske anlegget nedlagt - da det ville være vanskelig å ferdigstille anlegget og kostnadene ville bli høye. Operativt mente utvalget at en slikt batteri ville løse mange av de oppgavene en så for seg i forhold til en effektiv sperring av Oslofjorden, men at en del andre forslag i innstillingen ville oppnå nødvendig effekt - om de ble gjennomført som foreslått.
Utvalget var da også klar over de franske krav om å få tilbake kanonene.
Så vidt jeg kan se av kildematerialet som er tilgjengelig så var det ingen operative krav fra de militære sjefer som foranlediget prosjektet. Det synes som om det hele ble initiert av Statsråd Hauge i Forsvarsdepartementet. Forhandlingene med franskmennene om tilbakelevering av de franske kanonene endte med at franskmennene demonterte 38 cm SKC/34 kanonene i det ex-tyske Batterie Todt, renoverte de ved artilleriverkstedet i Rouelle og sendte de til Norge. Samtidig frasa de seg rettighetene til alt fransk materiell tyskerne hadde brakt til Norge, noe som på det tidspunktet var svært viktig for Norge.
Dermed ble skytset byttet ut og utbyggingen av Vardås fort påbegynt.
Ut fra kildegrunnlaget jeg har hatt tilgang til synes det som om utbyggingen helt og holdent var politisk styrt. Muntlige kilder (gamle offiserer) har også vært svært vage om dette.
Kanske noen en gang kommer til bunns i denne litt merklige utbyggingen?
JEF
Vardås fort - norsk utbygging
Moderators: Stutzpunkt, KOS
Flott om det er mulig å finne ut mer om denne mildest talt merkelige beslutningen. Å mer eller mindre fullføre Vardås fort må jo ha vært en utrolig kostbar beslutning, som ga begrenset stridsverdi ut fra forholdene etter 2. verdenskrig, kostbart vedlikehold og som også ville være svært mannskapskrevende i operativ drift. Jeg har undret meg over dette (og også hvorfor flere tyske tunge kystartilleribatterier som Møvik og Trondenes ble opprettholdt i krigsoppsetningen til slutten av 50-tallet eller til og med senere) som ikke virket særlig rasjonelt.
Det har jo ikke vært helt uvanlig med en (ikke alltid rasjonell) fasinasjon for tunge kanoner. Kroneksemplet er jo nettopp franskmennenes fullføring av slagskipet "Jean Bart" (som Vardåskanonene skulle brukes til) etter andre verdenskrig, og vår egen bruk av de tunge tyske batteriene til langt ut på -50 tallet var nok et eksempel på det samme. Om vi skal trekke det helt ut i det absurde så har vi jo også amerikanernes revitalisering av "Iowa" klassen av slagskip på -80 tallet!
Selv hadde jeg gjerne sett en vurdering av hva det norske kystartilleriet tenkte på da de bygget ut Måkerø fort med de meget langsomtskytende 30cm kysthaubizene (og det planlagte motsvarende på Torgauten). Artilleri som nok hadde en teoretisk skuddvidde på 20 km, men som neppe hadde vært i stand til å gjøre innskyting og treffe mål i bevegelse på noe mer enn kloss hold.
Selv hadde jeg gjerne sett en vurdering av hva det norske kystartilleriet tenkte på da de bygget ut Måkerø fort med de meget langsomtskytende 30cm kysthaubizene (og det planlagte motsvarende på Torgauten). Artilleri som nok hadde en teoretisk skuddvidde på 20 km, men som neppe hadde vært i stand til å gjøre innskyting og treffe mål i bevegelse på noe mer enn kloss hold.
Det står litt om Bofors 30,5 cm kysthaubits M/16 her: Batteri Aspöberg. Det ble da tydeligvis til sammen bygget 12 slike digre beist, 8 til to svenske batterier, hver med 4 skyts, og 4 til to norske batterier, hvert med 2 skyts (hvor det ene batteriet aldri ble laget).
Hvis jeg har forstått riktig var skuddtakten normalt ikke helt elendig, men skytset brukte ladning i hylse, og man hadde for Mågerø kun anskaffet én hylse pr. kanon! Dvs. at for hvert skudd måtte hylsen klargjøres for nytt skudd (kruttrester måtte fjernes og de måtte kjøles før man kunne legge i nye ladninger), før man kunne lade med den igjen. For et godt trenet mannskap (hver kanon hadde mannskap på ca. 30 mann) ville dette gi en skuddtakt på ca. ett skudd hvert 5. minutt. På Mågerø hadde man et nesten fullstendig utrent mannskap. Men med et større antall hylser som kunne stått klare med ladninger i, ville skuddtakten være vesentlig høyere, men allikevel langt fra god.
Hvis jeg har forstått riktig var skuddtakten normalt ikke helt elendig, men skytset brukte ladning i hylse, og man hadde for Mågerø kun anskaffet én hylse pr. kanon! Dvs. at for hvert skudd måtte hylsen klargjøres for nytt skudd (kruttrester måtte fjernes og de måtte kjøles før man kunne legge i nye ladninger), før man kunne lade med den igjen. For et godt trenet mannskap (hver kanon hadde mannskap på ca. 30 mann) ville dette gi en skuddtakt på ca. ett skudd hvert 5. minutt. På Mågerø hadde man et nesten fullstendig utrent mannskap. Men med et større antall hylser som kunne stått klare med ladninger i, ville skuddtakten være vesentlig høyere, men allikevel langt fra god.
Ja, absolutt! En slagskipskanon fra tidlig 1900-tall hadde et skuddintervall på 30-45 sek, og selv for disse var det regnet at man måtte ha minst 4 rør for å skyte innskytingssalver. Hvordan man hadde ventet at 30,5 cm haubitzene skulle kunne det med bare 2 rør pr. batteri og med minst et par minutter mellom hvert skudd (med ferdigladede hylser og veldrillet mannskap) det skjønner ikke jeg!