Arbeidet med å bygge dette fortet tok til i 1848 og i løpet av 1852 var det ferdigstilt, navnet ”Citadellet” fikk fortet av kong Oscar I i 1852.
Arkitekt var Cristian Henrik Grosch (1801-1865) som i 1828 var blitt forstander for statens bygninger. Hans mest kjente verk ble Universitetet i Oslo. Ellers var han mester for en lang rekke kjente byggverk, som for eksempel Kirkeristen i Oslo (1840-1847) , Horten Kirke og festningsanleggene Norske Løve, Vealøs og Oscarsborg.
Fortet ble plassert på høyste punktet på verftsområdet, dette gjorde at man hadde fri utsikt og mulighet til å skyte på enhver inntrenger på Karljohansværn fra fortet.
Det hadde nemlig vist seg at kystfort (som vanligvis lå helt inntil strandlinjen) kunne være ganske sårbare dersom fiendtlige skip kom seg helt innunder fortets vegger. Da fikk man i fortet flere problemer. For det første var det vanskelig å vippe kanonene nedover. For det andre var kanonåpningene i murene så små at man kun klarte å fyre av ett skudd på hvert skip som seilte forbi. Citadellet derimot, lå noe tilbaketrukket i forhold til strandlinjen, og unngikk dermed denne faren.
Skudd retnigene var tiltenk i retning mot sjøen og inn i indrehavn, dette sammen med de resterende batteriene rundt karljohansværn ville være tisltrekkelig til å motstå et angrep i en stund.
I Citadellet var det i kanonetasjen (2. etasje, eller også grunnetasjen) 14 kasematter. Disse vendte alle mot sjøsiden, og var i den runde delen av fortet.
Kasemattene var beskyttet av en mur som var 1,5 meter tykk, steintak med 1,3 meter jord over seg og steingulv. Fortet var ganske bredt (13 meter fra ytterkanten av muren mot voldgraven til ytterkanten av muren inn mot innergården.
14 vel beskyttede, grovkalibrede kanoner utgjorde en formidabel motstander for ethvert skip som ønsket å angripe fortet. I forhold til å beskytte de viktige punktene (Indre Havn, reden og innløpet) som ble diskutert tidligere, gav plasseringen av kasemattene full dekning.
På taket var det to typer brystvern. Ett på den sirkelformede delen av fortet lagd av jord. Dette skulle beskytte takbatteriet (kanon-batteri) og var 1,9 meter høyt og 4,7 meter dypt.
Mot syd var det anlagt brystvern i murstein 0,68 meter tykt, 1,72 meter høyt, til beskyttelse for geværmenn. Som vi kan se av modellen, var det anlagt 27 skyteskår i dette brystvernet.
Igjen viser det seg at fortets design når det gjelder artilleri er konsentrert om oppgaven å beskytte mot angrep fra sjøsiden. Takbatteriet gjør at fortet totalt kunne stille 25 tunge, grovkalibrede kanoner til rådighet mot en eventuell fiende. Takbatteriet var dog ikke beskyttet mot kanonild med annet enn det nevnte brystvernet, og man kan vel derfor anta at dette først og fremst var ment å engasjere fienden på lang avstand.
Dette fortet hadde sin storhets tid en sgod stund og sto plasert som et monument over nors forsvars byggekunst.
Men også dette måtte vike for industrien, i 1971 ble det revet til fordel for en sveisehall tilhørende verftet og pr i dag er hele fjellet jevnet med jorden.
Modell av fortet:
Hovedporten:
